Miltbrann, ondartet infeksjonssykdom som kan angripe alle husdyr, mennesker og forskjellige villdyr, herunder også fugler og fisk. Navn etter den forstørrede, svartrøde milten man ofte finner hos dyr som er døde av sykdommen.

Av husdyrene er storfe og hest mest utsatt. Sykdommen skyldes en stor stavformet bakterie, Bacillus anthracis, som finnes i blod og i ulike organer hos dyr som er angrepet av miltbrann. Kommer bakteriene i kontakt med luft, danner de hardføre sporer som tåler så vel vanlige desinfeksjonsmidler som koking uten å bli uskadeliggjort. I infisert jord kan sporene være smittefarlige i årevis. Av den grunn må dyr som er angrepet av miltbrann ikke åpnes, men ifølge gjeldende retningslinjer brennes. Husdyrloven påbyr at et miltbrannutbrudd skal være gjenstand for de strengeste mottiltak.

De ytre symptomer ved miltbrann kan være sparsomme hos husdyr. Ofte har ikke røkteren lagt merke til noe unormalt før kua plutselig ligger død. Men vanligvis vil vomma spiles opp, og det forekommer av og til blodig skum fra nese og munn, med rallende åndedrett. Varer sykdommen noen timer, vil temperaturen stige kraftig.

Miltbrann er enzootisk (fast forekommende hos dyr) i de fleste asiatiske og afrikanske land, i flere områder i Øst-Europa, Australia og Amerika. Før miltbrann ble tatt i bruk som terrorvåpen, har tilfeller hos mennesker vært sjeldne. I Norge var det siste tilfellet av miltbrann hos dyr hos en okse på Jevnaker i 1993. Det siste tilfellet av miltbrann hos menneske i Norge var hudmiltbrann hos en veterinær i 1967. Det var også et tilfelle av injeksjonsmiltbrann hos en stoffmisbruker i Oslo i 2000, verdens første sikre tilfelle av denne typen.

Mennesker smittes hovedsakelig ved direkte kontakt med infisert vev fra dyr. Inntak av kjøtt fra dyr som har hatt miltbrann kan gi miltbrann i fordøyelsessystemet. Ved oppvirvling av støv med sporer fra huder eller hår kan sporer komme ut i luften og inhaleres til lungene. Ved spesielle forhold som eksplosjoner eller utslipp i stor høyde kan sporene gi luftbåren smitte. Begge disse siste gir lungemiltbrann. Injeksjon av sporholdig materiale i bløtvev kan gi injeksjonsmiltbrann. Bakterien har et potensiale som biologisk stridsmiddel ved å spre smitte til dyr og ved spredning til mennesker på forskjellig måte i en krigs- eller terrorsituasjon. Smitte mellom mennesker er aldri dokumentert. Miltbrannsår blir sterile etter bare ett døgns penicillinbehandling.

Symptomer og forløp. Hos menneske er det fire former for miltbrann: hudmiltbrann, mage/tarmmiltbrann, lungemiltbrann og injeksjonsmiltbrann (bruk av forurensede sprøyter). Hudmiltbrann gir lite allmennsymptomer unntatt i tilfeller der smitten spres videre i blodet. De andre formene gir få symptomer i inkubasjonstiden. Så kommer et raskt forløpende stadium med influensalignende symptomer, videre blodforgiftning og vevsnedbrytning, koagulasjonsforstyrrelser, sjokk, multiorgansvikt og symptomer på hjernehinnebetennelse.

Behandling og forebygging. Miltbrann behandles effektivt med antibiotika. Det finnes vaksine, men effekten er lite kjent, og det er mistanke om alvorlige bivirkninger. I stedet brukes antibiotika forebyggende ved mistanke om smitte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.