sertifisering av skog

I Norge er det to sertifiseringsordninger for skog: Norsk PEFC skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewardship Council).

Praktisk talt alle skogeiendommer med drift etter år 2000 omfattes av PEFC-sertifiseringen. Til nå utgjør dette rundt 40 000 skogeiendommer med til sammen 73 millioner dekar skog, hvorav 60 millioner dekar er såkalt produktiv skog. Omtrent 200 skogeiendommer er dobbeltsertifisert gjennom både PEFC og FSC.

Sertifisering med FSC og PEFC stiller tilnærmet de samme kravene til hvordan skogbrukstiltak skal gjennomføres. Den viktigste forskjellen mellom de to sertifiseringssystemene er at det på alle FSC-sertifiserte eiendommer skal utarbeides en forvaltningsplan med kartfesting av arealer avsatt til biologisk mangfold, i tillegg til nøkkelbiotopene.

Norsk PEFC skogstandard har utspring i Ministerkonferansen om beskyttelse av Europas skoger (Forest Europe).

FSC Norge er en del av et internasjonalt nettverk for å fremme bærekraftig bruk av verdens skoger. FSC-medlemmer omfatter miljøorganisasjoner som Verdens naturfond (WWF) og Greenpeace, sosiale organisasjoner som National Aboriginal Forestry Association i Canada, private selskaper som Tetra Pak og IKEA samt skogeiere og forvaltere, produksjonsselskaper, aksjonister og enkeltpersoner. Som en del av arbeidet med å etablere et norsk FSC-kontor ble Foreningen Skogen etablert høsten 2020.

Grunnlaget for skogsertifiseringen i Norge ble lagt gjennom det unike samarbeidsprosjektet Levende Skog. Levende Skog startet i 1995 som et resultat av økt oppmerksomhet omkring skog- og miljøspørsmål, og med formål om å utarbeide kriterier for et bærekraftig norsk skogbruk – heriblant systemer som kunne dokumentere og kontrollere miljøtilstanden i skog.

En egen arbeidsgruppe, bestående av representanter for skogeiere, skogsindustrien, arbeidstakere, fagbevegelsen, friluftslivsorganisasjoner, miljøbevegelsen og naturvernorganisasjoner, forbrukerorganisasjoner og myndigheter, fikk ansvaret for å konkretisere kravene til et bærekraftig skogbruk. Målet var å bidra til å styrke norsk og internasjonal tillit til at skogindustrien i Norge hadde basis i et bærekraftig og miljøvennlig skogbruk, tuftet på en langsiktig ressursforvaltning.

I 1998 ble det oppnådd enighet om «Standarder for et bærekraftig norsk skogbruk». Levende Skogs standarder for et bærekraftig skogbruk var ment å skulle kunne benyttes i sertifiseringssammenheng, uavhengig av valg av sertifiseringssystem. Levende Skogs sertifiseringsutvalg, som ble opprettet i samråd med miljø- og friluftsorganisasjonene, utredet og kom med anbefalinger om hvordan skogsertifiseringen kunne organiseres i Norge.

Ved utgangen av 2000 var praktisk talt hele det norske skogbruket sertifisert etter Levende Skogs sertifiseringsopplegg. Sertifiseringen skjedde i all hovedsak i form av gruppesertifisering, noe som innebar at skogeierforeningene (de daværende skogeierandelslagene) og andre tømmerkjøpere ble sertifisert etter Levende Skogs skogstandarder og miljøstyringssystemet ISO 14001. Gruppesertifiseringen innebar at skogeiere som ville selge tømmer forpliktet seg, enten gjennom en egen avtale eller gjennom tømmerkontraktene, til å følge skogstandarden. Forpliktelsen var knyttet til forvaltningen av hele skogeiendommen og ikke bare den enkelte drift.

Systemet med sertifisering etter Levende Skogs standarder og ISO 14001 ble i 2000 godkjent under PEFC (Programme for the Endorsement of Forest Certification), verdens største internasjonale skogsertifiseringssystem.

I 2006 ble Levende Skog-standarden revidert, og Rådet for Levende Skog etablert som eier og forvalter av standarden. En forutsetning for enigheten var at kravpunktet «Skogreising og treslagsskifte» skulle revideres. Dette lyktes imidlertid ikke, og naturvernorganisasjonene og friluftsorganisasjonene trakk seg fra Levende Skog-samarbeidet i 2010. Sertifiseringen ble videreført etter de samme krav som tidligere, og ansvaret for forvaltningen av systemet og skogstandarden ble lagt til PEFC Norge.

I 2015 ble PEFC-standardene revidert, men naturvernorganisasjonene og deler av friluftsorganisasjonene deltok ikke i revisjonen.

En ny revisjon av skogstandardene ble gjennomført i perioden 2020-2022, med deltakelse fra et vidt spekter av organisasjoner i arbeidskomiteen, inkludert naturvern- og friluftsorganisasjoner. Gjennom en offentlig høringsrunde fikk dessuten ulike interessegrupper anledning til å gi sine innspill før arbeidskomiteens endelige versjon av standardene ble presentert. Den reviderte skogstandarden trådte i kraft 1. mars 2023.

Norsk PEFC Skogstandard omfatter, etter siste revisjon, 30 kravpunkter:

Gjennom NIBIOs prosjekt Miljøregistrering i skog (MiS) er det definert tolv ulike livsmiljøer som er viktige for de artene som er avhengige av at det tas spesielle hensyn i skogbruket. Slike livsmiljøer bevares og utvikles ved at det blir etablert nøkkelbiotoper. I 2015 var 120 000 livsmiljøer registrert, og 87 000 av disse avsatt som nøkkelbiotoper.

I 2017 ble Natur i Norge (NiN) inkludert som en del av MiS-registreringene, og beskrivelsen av livsmiljøene skal følge NiN-systemet. MiS-metodikken er imidlertid den samme, og benyttes av skogbruket til å kartlegge og forvalte livsmiljøer.

Som nevnt ovenfor, oppstod det i 2010 brudd i samarbeidet om ett av kravpunktene i Levende Skog-standarden. Samarbeidet med miljø- og friluftsorganisasjonene ble imidlertid gjenopptatt ti år senere. Kritikk fra miljøvernhold mot en del elementer i sertifiseringssystemet har vært framsatt både tidligere og i senere tid. Det har blitt hevdet at kunnskapsgrunnlaget for forvaltning av biologisk mangfold, basert på skogbrukets MiS-registreringer, er mangelfullt, og at uavhengige biologer burde ha ansvarer for kartleggingen av MiS-figurene og utvelgelsen av nøkkelbiotoper, og ikke de som er godkjent av sertifikatholder.

Et annet aspekt har med graden av reaksjoner mot skogselskaper eller skogeiere som bryter miljøstandarden å gjøre, for eksempel ved hogst i nøkkelbiotoper. Slike brudd, eller avvik, skjer av og til, men har siden 2020 ikke ført til inndraging av sertifikat.

En vanlig reaksjon ved alvorlige avvik er at skogeier ikke kan selge tømmeret før avviket er lukket, med avbøtende tiltak, for eksempel ved at det settes av såkalte erstatningsbiotoper. Det er også vanlig praksis at skogeier ikke får betalt for tømmeret i feilhogsten.

Det har dessuten vært reaksjoner på at det ikke reageres strengt nok på avdekkede avvik. Holdningen til skogeiernes organisasjoner er imidlertid at formålet med sertifiseringen ikke er å straffe, men å sørge for at det skjer en kontinuerlig forbedring av virksomheten.

Internasjonalt er flere systemer i bruk, selv om FSC og PEFC er de klart dominerende systemene globalt. I USA er for eksempel American Tree Farm System (ATFS) og Sustainable Forestry Initiative (SFI) mye benyttet, i tillegg til FSC.

Globalt finnes det over femti forskjellige sertifiseringssystemer, innrettet mot ulike skogtyper, eierskap og forvaltningsregimer. Noen land har utviklet sine egne sertifiseringsstandarder, metoder og institusjoner – vanligvis basert på en internasjonal modell. Selskaper involvert i skogsdrift har også i noen grad etablert egne standarder, selv om disse ofte er mindre strenge enn de som er etablert av de større sertifiseringsordningene.

• nøkkelbiotoper
• skogbruk i Norge

• Andresen, Linn 2014. Levende Skog: Forhandlinger & årsaker til brudd. Masteroppgave NMBU.
• NIBIO: Bærekraftig skogbruk i Norge
• Forest Europe (Ministerkonferansen for beskyttelse av Europas skoger)
• FSC Norge
• NIBIO: Milljøregistrering i skog (MiS)
• Norsk PEFC skogstandard
• Landbruksdirektoratet: Skogbruksplanlegging med miljøregistreringer – prosess og metode
• NIN: Veileder for kartlegging av MiS-livsmiljøer