Mikropaleontologi, studiet av mikrofossiler. Mikrofossiler omfatter ørsmå rester etter planter, dyr og bakterier. De kan ha levd på land, i ferskvann eller i havet, og fossilene finnes derfor i sedimenter fra mange og svært forskjellige avleiringsmiljøer. I alminnelighet er mikrofossilene, som må studeres i mikroskop, meget tallrike og derfor bedre egnet enn makrofossiler til mange paleontologiske undersøkelser. Mikrofossilenes sammensetning har stadig forandret seg gjennom Jordens historie (siden deres første opptreden i prekambrisk tid ca. 3,5 milliarder år tilbake), og de er derfor uunnværlige når det gjelder å aldersbestemme sedimentene. Mikrofossilene vitner også om de forhold som en gang hersket på kontinentene og i oseanene, de kan derfor brukes til å rekonstruere utviklingen av miljøet på jordoverflaten. Forandringer av mikrofossilene etter sedimenteringen brukes til å beskrive og tolke hendelser i lagrekkenes historie etter deres opprinnelige avleiring.

Mikrofossilene, 0,005–5 mm i diameter, består av vidt forskjellige organiske og uorganiske forbindelser. De viktigste kjemiske forbindelser som bidrar til oppbyggingen av skall- og skjelettmateriale, er kalk (CaCO3) og kisel (SiO2). Kalkskjelett finnes hos kokkolitter (små kalkplater etter planktoniske alger i havvann), skjeletter av andre kalkutskillende alger, foraminiferer, muslingkreps, ptero- og heteropoder (frittsvømmende vingesnegler), calpionellider (små, tutformede kalkrester i avleiringer fra jura og kritt, systematisk stilling ukjent), mosdyr, ørestein av fisk og rester av larvestadiene av mange dyregrupper på havbunnen. Radiolarier (stråledyr), diatomeer (kiselalger), silikoflagellater og ebridier (begge er marine flagellater), og en rekke svampnåler består av kisel. Fosfatiske mikrofossiler omfatter konodonter (små, tannaktige rester av en utdødd primitiv dyregruppe beslektet med dagens rundmunner), fiskerester og noen muslingkreps. Organiske forbindelser bygger opp dinoflagellater, de marine paleozoiske chitinozoene, pollen og sporer. De to sistnevnte produseres av landplanter og føres ut i havet enten av vinden eller med bekker og elver.

Mikrofossiler har stor utbredelse, ikke minst fordi mange av de organismene som en gang produserte mikrofossilene, var frittsvømmende og kunne føres lange veier med havstrømmene. De er derfor et uunnværlig hjelpemiddel for en relativ aldersbestemmelse av marine sedimenter fra paleozoikum helt til nåtiden. Konodonter, muslingkreps, chitinozoer og store foraminiferer som levde på havbunnen, brukes for å datere paleozoiske lagserier, mens foraminiferer, kokkolitter, calpionellider er viktige til aldersbestemmelser i mesozoiske lag; diatomeer, radiolarier, kokkolitter og foraminiferer for lag fra tertiær eller kvartær. Stratigrafiske undersøkelser av marine sedimenter som ved landhevning er tilgjengelig på land eller som er blitt avleiret langs kontinentalmarginene og i dyphavet, har fått stor betydning. Ved hjelp av borekjerner i mesozoiske og nyere lag er det i de beste tilfellene mulig å inndele lagseriene i enheter som tilsvarer avleiringstidsrom av 1–2 millioner års varighet. Fra kvartær kan man beskrive utviklingen av avleiringsmiljøet i intervaller på 10 000–100 000 års lengde, i senkvartær kan man til og med diskutere i tidsrom fra få år til noen få tusen år.

Siden 1960-årene er biostratigrafiske aldersdateringer blitt langt mer presise, fordi de nå kombineres med en aldersskala basert på målinger av varmestråling, paleomagnetisme og forekomst av stabile isotoper (f.eks. med massespektrometriske undersøkelser av oksygen- og karbon-isotopforholdene) i fossilmaterialet. Mikropaleontologiske undersøkelser har også ført til banebrytende resultater når det gjelder en kvantitativ rekonstruksjon av avleiringsmiljøet på Jordens overflate til forskjellige tider, under terrestriske så vel som limniske og marine forhold. En stor del av disse undersøkelsene forsøker å beskrive prosesser eller fenomener som står i nær sammenheng med klimaet, og deres innflytelse på miljøene hvor de enkelte organismegrupper levde. Pollen og sporer av landplanter hjelper til å rekonstruere vegetasjonshistorien på Jordens overflate. Fossiler av organismer som levde på bunnen (benthoniske) gjør det mulig å analysere bunnvannmassenes egenskaper i forskjellige havområder. Frittdrivende (planktoniske) marine planter og dyr kan vise strømmønsteret og de hydrografiske egenskaper til det oseaniske overflatevannet. Fremragende undersøkelser er f.eks. studier av fossilgruppenes biogeografi i mesozoikum da klimaet var varmt overalt på Jorden, av mikrofossilenes evolusjon under innflytelse av klimaforverringen gjennom tertiær, og av at vi kan følge i detalj konsekvensene av de klimatiske svingninger som er så typiske for kvartær. Geologiske undersøkelser som faller inn under prosjektet Den norske kyststrøm, eller som bygger på dybdeboringer i Norske- og Grønlandshavet, er paleoklimatiske studier som kan gjennomføres ved hjelp av mikropaleontologiske metoder. Jf. paleontologi og pollenanalyse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.