mikrofinans

Ved hjelp av mikrofinans kan kvinner i fattige land som i Uganda bli franchisetakere i det sosialt rettede selskapet Living Goods, som distribuerer medisiner og helsetjenester til dem som ellers har dårlig tilgang på slik.
Av /Living Goods.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Bildet er fra en utlånsstasjon for mikrofinans i Togo.

Av /FN.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Muhammad Yunus blir av mange sett på som mikrokredittens far, og vant Nobels fredspris i 2006 for sitt arbeid for å løfte mennesker ut av fattigdom ved hjelp av små lån.

Artikkelstart

Mikrofinans er finansielle tjenester til fattige kunder som har vanskelig for å få lån fordi bankene ikke regner dem som kredittverdige. Målet er å avhjelpe fattigdom, men mikrofinans kan også være kommersielt lønnsomt.

Faktaboks

Også kjent som

Mikrokreditt. Mikrofinansiering.

Mikrofinans i sin moderne versjon regnes å ha oppstått i Bangladesh i 1970-årene i form av utlånsvirksomhet som senere ble institusjonalisert gjennom Grameen Bank. Lignende tjenester har imidlertid eksistert i lang tid, og fantes i Europa allerede på 1700-tallet. I 1980-åra ble det etablert mikrofinanstjenester i flere utviklingsland, og siden 1990-åra ble dette en vanlig del av fattigdomsstrategier over store deler av verden. Det finnes nå tusenvis av mikrofinansinstitusjoner med viktige roller i arbeidet for å redusere fattigdom, ofte bistandsfinansiert.

Former for mikrofinans

I sin enkleste form består mikrofinans av små utlån (mikrokreditt) til fattigfolk. Mange mikrofinanstilbud er å sammenligne med vanlige banktjenester, men med egne ordninger siden fattige låntakere ikke har fast inntekt eller formell eiendom som kan gi sikkerhet for lånet. Det skjer gjerne ved at kundene er organisert i grupper, ofte kvinnegrupper, som står kollektivt ansvarlig for lånet. I andre tilfeller starter man med veldig små lån som gradvis utvides etterhvert som kunden beviser sin kredittverdighet. Lånene har oftest kort løpetid, gjerne noen få måneder.

En annen form for mikrofinans legger hovedvekten på dannelse av spare- og lånegrupper (selvhjelpsgrupper) som bidrar med det meste av kapitalen selv. Mikrofinansinstitusjonen fasiliterer gruppenes sparing gjennom opplæring og systemer, men tilbyr ikke nødvendigvis kapital. Det innebærer sterke begrensninger på hvor mye kapital som kan gjøres tilgjengelig, kanskje noen hundre norske kroner per utlån. Slike grupper har ofte andre sosiale formål, for eksempel myndiggjøring (empowerment) blant fattige kvinner, og de finansielle tjenestene inngår bare som en komponent. Denne form for mikrofinans er sjelden eller aldri kommersielt bærekraftig, men ofte en effektiv strategi for andre formål.

Spare- og lånegrupper med sosiale formål er vanlige tjenester blant svært fattige befolkningsgrupper, ofte kvinner på landsbygda i lavinntektsland. Mer tradisjonelle banktjenester er vanligst blant mer moderat fattige, ofte nær byer med noe større mulighet til å lykkes med næringsvirksomhet.

Kritikk av mikrofinans

Mikrofinansvirksomhet blir tidvis kritisert på grunn av tøffe tilbakebetalingsvilkår, strengere enn hva som gjelder for rikere kunder. Rentene kan være på mange titalls prosent, med tøffe reaksjoner mot de som ikke klarer betale. Det kan være nødvendig for å drive økonomisk forsvarlig siden mikrofinans har høyere driftskostnader og risiko enn ordinær bankvirksomhet, men tar seg dårlig ut i en virksomhet profilert som fattigdomsvennlig.

En annen kritikk er at mikrofinans sjelden eller aldri klarer å skape varig endring i form av vesentlig redusert fattigdom for mange. Erfaring viser at mikrofinans er velegnet å hjelpe fattigfolk å komme seg over en kneik, håndtere sesongvariasjoner i landbruket, starte en liten familiebedrift eller skaffe seg bolig, men det skaper nesten aldri større bedrifter og mange nye arbeidsplasser.

Det er naturlige forklaringer på hvorfor mikrofinans har slike begrensninger. Kritikken må kanskje ses i lys av at det er skapt store forventninger til mikrofinans som en varig løsning på fattigdomsproblemet, særlig i tiden etter at Muhammad Yunus fikk Nobels fredspris i 2006 for sitt arbeid med mikrofinans i Bangladesh. Selv om mikrofinans er en viktig og effektiv del av mange fattigdomsstrategier, ble ikke de høye forventningene innfridd.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg