Middelhøytysk
Blått: Det middelhøytyske området i ca 1050, vist på et kart med dagens land og grenser. Grønt: Ekspansjon ca 1350. Rødt: Språkøyer i sør og øst. Kartet er basert på W. Besch m.fl. Sprachgeschichte, 1985.
Middelhøytysk
Av /Store norske leksikon.
Walter von der Vogelweide
Walther von der Vogelweide (født cirka 1170 i Østerrike eller Bayern , død cirka 1230 i Würzburg) var en tysk dikter og minnesanger. Han er en av de fremste tyske middelalderdikterne, og skrev på middelhøytysk.
Av /Universitätsbibliothek Heidelberg.

Middelhøytysk er en språkhistorisk periode i høytysk som dateres til årene 1050–1350.

Faktaboks

Etymologi
tysk Mittelhochdeutsch
Også kjent som

forkortes mhty.

Perioden kalles 'middel' fordi den ligger mellom gammelhøytysk (700–1050) og tidlig nyhøytysk (1350–1650). 'Høy' i høytysk er ment geografisk, om språket som snakkes i de høyereliggende landskapene i sør og sørøst, i motsetning til nedertysk, som snakkes i lavlandet i nord.

Den middelhøytyske perioden sammenfaller med høymiddelalderen. Kulturelt og politisk preges perioden av økt kontakt med andre språk og kulturer, gjennom både pilegrimsferder, handel og et bedre utbygd veinett. Flere europeiske folkespråk (i motsetning til latin) befester seg som skriftspråk i denne perioden.

Språklige endringer og særtrekk

I perioden før middelhøytysk var latin det viktigste skriftspråket i de tysktalende områdene. Det er derfor få skriftlige kilder som kan brukes til systematiske sammenlikninger mellom gammelhøytysk og middelhøytysk. De språkhistoriske inndelingene i gammeltysk, middeltysk og nytysk er derfor omtrentlige. Mange av språkprosessene som beskrives innenfor én språkperiode, vil kunne ha sine røtter langt tilbake i tid, og endringsprosessene vil også ha ulik historie fra ett sted til et annet.

Tre fonologiske aspekter kan være med på å beskrive overgangen fra gammelhøytysk til middelhøytysk.

I-omlyd

I-omlyd er når en i- eller j-lyd påvirker en vokal som kommer foran i ordet slik at lyden trekkes mot i/j. I-lyden produseres framme i munnhulen, gjerne med tunga mot tennene i underkjeven. A-lyden lages lenger bak i ganen. Når en a-lyd trekkes mot i, som i māri, så blir resultatet en slags æ-lyd som lages midt i munnhulen.

Eksempel:

  • māri blir til mœre (berühmt)
  • mohti blir til möhte (möchte)
  • skōni blir til schœne (schön)

Ubetonte endevokaler blir til e

En ubetont endevokal er en vokal på slutten av et ord som ikke har trykk på seg. Uttalen blir dermed svekket; lyden blir ikke uttalt så klart og tydelig som når trykket faller på den og den dermed er betont. Dette kalles vokalsvekkelse, og normalt oppstår en e-lyd eller bortfall av stavelser.

Eksempel:

  • zeichanunga (trykk i første del av ordet) blir til zeichenunge
  • gibirgi (trykk på midten av ordet) blir til gebirge

fra 16 TIL 24 fonemer i vokalsystemet

Vokalsystemet ble i middelhøytysk tid utvidet med tolv nye lyder (fonemer), som fikk egne skrifttegn.

Ett eksempel er at i tillegg til lang og kort u, fikk man lang og kort ü. For å forklare en slik utvikling, må man se sammenhengen mellom de øvrige endringsprosessene. Man ser for seg at mange av de nye lydene i vokalsystemet fantes i gammelhøytysk tid, men de var ikke nødvendigvis meningsbærende i ordet. Dermed trengte man ikke et skrifttegn for lyden, for ordet skilte seg ut ved vokaler som a eller o. Hvis slike vokaler endret seg til e, fikk man behov for egne skrifttegn for lydene som da ble eneste meningsbærende del.

Svekkelsen av endevokaler førte også til nye orddannelser. Når skōni (skjønn) og skōn-î (skjønnhet) begge blir til schœne, oppstår schœn-heit for å skille mellom betydningen. Det samme gjelder forskjellen på mannlige og kvinnelige person- og dyrebetegnelser. Når for eksempel hērro (herr) og hērra (dame) begge fikk endelsen -e, fikk de kvinnelige betegnelsene etterstavelsen -in, -īn eller -inne for å skille mellom kjønnene.

Geografisk utstrekning

'Høy' i middelhøytysk (og høytysk generelt) er ment geografisk. Det refererer til det språket som snakkes i de høyereliggende landskapene i sør og sørøst i motsetning til nedertysk som snakkes i lavlandet i nord.

Det geografiske skillet mellom nedertyske og høytyske dialekter er den såkalte Benratherlinjen, som går fra Düsseldorf til Benrath i vest via Kassel og Wittenberg til Berlin i øst.

Det middelhøytyske språkområdet strakte seg fra den franske språkgrensen i vest til slaviske, ungarske og rumenske områder i øst og sørøst. I mange hundre år var deler av Øst- og Sørøst-Europa (Polen, Romania, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Baltikum) tyskspråklig. I nordøst dominerte middelnedertysk, i sørøst og øst middelhøytysk. Denne østkolonialiseringen startet på 1100-tallet og hadde sitt høydepunkt rundt 1350. Flere språkøyer i øst, som for eksempel Siebenburgen i Romania, oppstod også som følge av denne utvandringen.

På 1200-tallet, da den tyske orden etablerte seg i det området som senere ble Øst-Preussen, oppstod det ei språkøy med middelhøytysk i nordøst i området rundt dagens Kaliningrad.

Middelhøytysk ridderlitteratur

Første side i Nibelungenlied fra ca 1230
Nibelungenlied, tysk heltedikt fra ca. 1200, skrevet av en ukjent dikter i området ved Donau i det sørøstlige Tyskland. Diktet behandler fellesgermansk sagnstoff med historisk rot i hendelser i folkevandringstiden, kjent blant annet fra Eddadiktene.
Av /Badische Landesbibliothek, Karlsruhe.

I tidlig middelalder var det fortsatt munker som var de viktigste skrivekyndige, og tekstproduksjonen var knyttet til kirken, klosteret og det religiøse feltet.

Middelhøytysk periode ble preget av at adelen og riddervesenet fikk større kulturell og sosial innflytelse. Flere ble skrivekyndige, noe som fikk stor innvirkning på språket og litteraturen.

En høvisk litteratur knyttet til hoffet og ridderskapet oppstod utenfor klosterets og kirkens vegger. Middelhøytysk er ridderkulturens språk, og under sterk påvirkning av den franske ridderkulturen og -litteraturen oppstod kjente verk som:

Det var stort sett adelen som leste og forfattet disse verkene, og språket ble preget av dette. Mange franske lånord kom inn i språket, særlig ord som hadde med ridderskapet å gjøre. De litterære verkene påvirket hverandre språklig, slik at skriftspråket fremstår som relativt enhetlig, mens variasjonen i de middelhøytyske dialektene i realiteten var store. Også i middelnedertysk språkområde orienterte høvisk litteratur seg etter middelhøytysk skriftspråk.

Ridderkulturen og den høviske litteraturen påvirket også det norske språket. Norsk fikk lånord fra middelhøytysk, ofte via middelnedertysk, der kontaktflaten var sterkest. Eksempler er frú, herra, høverskr.

Middelhøytyske brukstekster

I middelhøytysk periode dominerte fortsatt latin som skriftspråk i kirken, forvaltning og undervisning. Men allerede i gammelhøytysk tid (750–1050) finnes det flere oversettelser av religiøse skrifter som bønn, bibelvers og liturgiske tekster fra latin til tysk. Det er stort sett snakk om oversettelser ord for ord parallelt med den latinske teksten. Ett unntak er oversettelsene til benediktinermunken og leder av klosterskolen i St. Gallen, Notker III Labeo. Hans oversettelser er sammenhengende og i større grad selvstendige tekster.

Denne formen for skriftkultur på folkespråket fortsetter. Utover 1200-tallet finner vi flere prekensamlinger på middelhøytysk. Sentrale mystikere som Mechthild von Magdeburg og Meister Eckehart skrev både på latin og tysk og var med å prege det middelhøytyske språket. Særlig ble det abstrakte og følelsesmessige ordforrådet utviklet gjennom mystikernes bestrebelser på å beskrive sine religiøse opplevelser og følelser.

Det tyske kanselliet begynte på 1200-tallet å skrive rettsdokumenter på tysk, men latin dominerte fortsatt. Andre tekster som etter hvert ble skrevet på tysk er kunnskapstekster, særlig innenfor medisin (om legemidler, urter, helbredelsestekster), og fromme korttekster som bønn- og velsignelsestekster.

Slutten på den middelhøytyske perioden

Ridderkulturen ble svekket utover 1300-tallet. Krigføringen utviklet seg, og ridderen med sin tunge rustning ble etter hvert satt ut av spill. Den sterke personlige bindinga mellom ridderen og føydalmakten avtok; fyrster og konger satset etter hvert på hærer med soldater på ulike typer kontrakter.

På midten av 1300-tallet brøt svartedauden ut i Europa. Den tok livet av en tredjedel av befolkningen og førte til store samfunnsmessige omstruktureringer.

Videre utvikling

Språkhistorisk danner tiden fra cirka 1350 til 1650 en overgangsfase mellom middelhøytysk og nyhøytysk og kalles normalt tidlig nyhøytysk.

Det tysk-romerske riket var aldri noen enhetlig stat og manglet et politisk og kulturelt sentrum, som for eksempel Paris og Versailles i Frankrike eller London i England. Dermed hadde ikke tysk som skriftspråk én språkform med nok prestisje og kulturell tyngde til å kunne fungere som standard. Men i tidlig nyhøytysk periode begynte varianter av skriftspråket å utvikle overregionale likheter.

De tekniske nyvinningene innen papirproduksjon la grunnlaget for den store medierevolusjonen i denne perioden, boktrykkerkunsten. Papir var langt billigere enn pergament, tekster kunne trykkes i flere kopier, og flere lag av samfunnet ble lese- og skrivekyndige. Dette er sentrale faktorer i utviklinga mot nyhøytysk og et mer enhetlig tysk skriftspråk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Hans Ulrich Schmid: Einführung in die deutsche Sprachgeschichte. Verlag J.B.Metzler. Stuttgart, Weimar 2009.
  • Peter von Polenz: Geschichte der deutschen Sprache. 10., völlig neu bearbeitete Auflage von Norbert Richard Wolf. Walter de Gruyter. Berlin, New York 2009.
  • Astrid Stedje: Deutsche Sprache gestern und heute. Einführung in Sprachgeschichte und Sprachkunde. 6. Auflage neu bearbeitet von Astrid Stedje und Heinz-Peter Prell. Wilhelm Fink Verlag 2007.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg