Dette maleriet av Jean Baptiste Vanmour viser Mevlevihane, som sto nær Palais de Hollande i Pera (Istanbul). Det var det eldste mevlevihuset i byen og besto av en bønnesal eller dansesal (semahane), rom for dervisjene, et rom og et spesielt bønnerom for deres leder, sjeiken, en kvinneseksjon, et bibliotek, en spisestue og kjøkken, en offentlig fontene, et klokkerom hvor bønnens time ble kunngjort og en kirkegård. Seremonien begynte når lederen av dervisjene forlot setet og sto på kanten av dansegulvet for å tale til sine følgere. I maleriet ser vi han til høyre for maleriet i den kontemplative posisjonen som han inntok under hele seremonien. Etter dette hilste dervisjene på lederen sin en etter en, slik de to mennene i forgrunnen gjør, og deretter begynte de å be. Ved å snu runder på samme sted til rytmen i musikken, falt de i en transe. Dervisjene har den karakteristiske sylindriske hatten, geiteen og lange ullklær som blir til en fin sirkel når de virvler.
Mevlevimesse er eit bestemt religiøst ritual, ein seremoni etter eit bestemt mønster, som er utvikla innanfor mevlevibrorskapen. Ordet kan også bli brukt om komposisjonen av musikken til ei slik messe. Iblant blir ordet messe (tyrkisk ayin) brukt til å referere berre til hovuddelen.
Mevlevi ayin-i şerif 'Den hellige mevlevimessa'.
Formålet med messa er at dei som deltek, skal oppleve å komme nærmare Allah. I tråd med læra etter ibn al-Arabi inneber det å kjenne eininga i tilværet. Høgdepunktet er kjensla av, eller innsikta i, at skaparen og det skapte er eitt.
Dei tre mest sentrale elementa i mevlevimessa er:
Mevlevimessene finn som oftast stad i eit mevlevihus, som er bygd for at dansen og musikken kan utførast med publikum, men blir også utført i andre dervisjhus, og kan utførast kor som helst der underlaget tillet den fysisk og mentalt krevjande dansen, sema. Det er ingen som har einerett på å utføre messene.
Som i andre dervisjhus, er det ikkje bekjenningsplikt for å slippe inn i mevlevihusa. Det er deltakinga i sjølve den rituelle dansen som er regulert ifølgje hierarkiet i den religiøse ordenen.
To element som skil mevlevimessa frå ein del andre dervisjritar, er skiljet mellom dervisjar og publikum (der musikarane finst i ein mellomposisjon), og det faktum at kvinner får vere med, ikkje i utføringa av sjølve dansen, men i alle fall som tilhøyrarar og tilskodarar, på lik linje med menn.
Til liks med andre dervisjriter inneheld mevlevimessene dei betydelege elementa repetisjon og ekstase.
Det spesielle med mevlevimessa er konstruksjonen som gjer at desse elementa kan oppfattast både av dei som utfører ritualet, og dei andre som er til stades, altså både innanfrå og utanfrå – ein parallell til korleis tilværet ifølgje doktrina kan oppfattast av skaparen og det skapte.
Når det gjeld dansen, er det altså ikkje berre viktig korleis det kjennest for personane som dansar, men også korleis dansen ser ut. På same måte er det med songen og musikken, som blir utførde av profesjonelle utøvarar som lever opp til dei estetiske krava.
Som sagt følgjer mevelevimessene ei fastlagd ordning, som har vore uendra i fleire hundre år. Ordninga kan grovt inndelast i tre delar: ein hovuddel, som består av fire vendingar, opptakt til hovuddelen og etterspel. I detalj:
Fire avdelingar, det vil seie fire rundar der dervisjane virvlar som planetar, i sirkel og rundt sin eigen akse, medan musikarane spelar og syng utdrag frå Rumis Mesnevi på persisk, som er originalspråket.
Det finst tre gamle messer utan kjend komponist. Desse følgjer ikkje heilt same mønster.
Ifjølgje mevlevisamfunnet i Konya, der mevlevismen oppstod, finst det i dag 41 fullstendige messer med kjende komponistar, skrivne frå 1600-talet og fram til brorskapa vart forbodne i 1925. Vidare finst det 14 messer av kjende komponistar, som ikkje er blitt bevarte, og fire messer, utover dei tre gamle, som finst i ufullstendig form.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.