Metamorfose er en komposisjonsteknikk der et motiv gradvis forvandles fra én musikalsk idé til en annen, slik at den siste bearbeidede tematiske idé ikke ligner på den første. Alle musikkens parametre kan bli gjenstand for bearbeiding, så som melodikk, harmonikk, rytmikk og klang. Metamorfosen står i motsetning til variasjonsformen, der den musikalske grunntanken fastholdes gjennom variasjonene, ofte også basert på et gjentagende harmonisk underlag.
Teknikken tas i bruk allerede i wienerklassisismen. Et av de beste eksemplene er Carl Ditter von Dittersdorfs seks symfonier etter Ovids Metamorphoser, fortellingen om verdens historie. Metamorfoseteknikken ble sporadisk benyttet i romantikken, blant annet av Hector Berlioz i Symphonie fantastigue. Men det er først og fremst komponister på 1900-tallet som benytter teknikken; Benjamin Britten i 6 Metamorphoses after Ovid for obo solo, Richard Strauss i orkesterverket Metamorphosen og Paul Hindemith i Symphonische Metamorphosen über Themen von Carl Maria von Weber. I Danmark ble teknikken benyttet av så mange komponister i det 20. århundre at det betraktes som et fremtredende stiltrekk; Vagn Holmboe, Niels Viggo Bentzon og Per Nørgård er blant de fremste. I Norge kan nevnes Klaus Egge, som både i symfoni nr. 3, Louisvillesymfonien, opus 29, og i cellokonserten, benytter metamorfoseteknikken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.