Metabasis eis allo genos, fagterm i argumentasjonsteori. Metabasis eis allo genos finner sted når mellomtermen i det ene premisset i et argument på feilaktig måte betyr noe annet enn mellomtermen i det andre. Ta f.eks. argumentet: Alle røde er ml-ere. Alle tomater er røde. Altså er alle tomater ml-ere. Her er adjektivet «røde» mellomtermen. I det første premisset har «røde» funksjon som metafor, i det andre som adjektiv; betydningen forskyves tilsvarende.

I vår tid står fortsatt m.e.a.g. for sprang fra en betydning til en annen uten at det gjøres rede for spranget, men med utvidet bruksområde og ofte verdinøytralt. Retorikere bruker betegnelsen på tilsvarende måte, men også om forhold som ikke har med logikk å gjøre, f.eks. digresjon. I vitenskapelige bevis oppfattes gjerne kategoriforveksling som feilslutning pga. irrelevans (gr. heterozetesis, lat. ignoratio elenchi, eng. the fallacy of irrelevant conclusion). For øvrig skiller man mellom metabasis eis allo genos, metabasis eis allo logon og metabasis eis allo systema.

Eksempler fra filosofienPlaton oppretter et skille mellom det å ha en fornuftig grunn som årsak for en handling og det å ha fysiske forutsetninger som årsak for samme handling. Med dette skaper han et etisk årsaksbegrep. Etiske årsaksforhold hører, ifølge Platon, ikke hjemme i naturvitenskapens verden «'fordi ideen om det gode' ligger ‘hinsides væren'». I denne sammenheng er utvidelsen av et begrep som er for begrenset til at vi kan fatte tilværelsen uten motsigelser, å forstå som m.e.a.g.

«Om man hevder», sier Sokrates i dialogen Faidon, «at jeg uten å ha slike ting som ben, muskler og alt jeg ellers har, ikke ville være i stand til å gjøre hva jeg fant best, ville det være sant, men at jeg på den annen side gjør hva jeg gjør på grunn av disse tingene - og det enda jeg handler med fornuft - og ikke på grunn av mitt valg av det beste, den påstanden ville være en helt gedigen tankeløshet. Tenke seg til ikke å kunne skjelne mellom hva som er grunnen i virkeligheten, og det som er en forutsetning for at årsaken overhodet skal bli en årsak! ... Men det siste er åpenbart hva de fleste mennesker setter galt navn på og kaller årsak når de famler i mørke.»

Aristoteles bruker betegnelsen «metabasis eis allo genos» om meningsforskyvning som forekommer i syllogismer. Med syllogisme mener han et argument der konklusjonen følger av premissene med nødvendighet. «Vi kan, for eksempel, ikke bevise geometriske sannheter ved hjelp av aritmetikk.», sier han, «... for som vi har sett, kan vi ikke gå frem slik at beviset går fra en slekt til en annen». Syllogismelæren er sidestilt med læren om kategoriene (gr. kategoria = predikasjon, dvs. det å tilskrive et individ en egenskap); kategorilæren svarer til Platons idélære. Aristoteles er enig med Platon i at kategoriene eksisterer som ting. Men mens Platon hevder at kategoriene eksisterer atskilt fra tingene, hevder Aristoteles at de er iboende i tingene; kategoriene eksisterer i tingene som materiens form. Når geometriske sannheter ikke kan bevises ved hjelp av aritmetikk, er det fordi de tilhører forskjellige kategorier.

Kant bruker et sted betegnelsen «saltus (metabasis eis allo genos)» om et uberettiget sprang. For å vise hva han mener velger han påstanden «Det finnes i verden, enten som del av den eller som dens årsak, noe som er absolutt nødvendig.». Motsatsen er «Noe absolutt nødvendig finnes ingensteds i verden, heller ikke eksisterer det utenfor verden som dens årsak.». Nå står, ifølge Kant, valget mellom, på den ene side, å ta spranget (lat. saltus) over i dogmenes verden for å finne en ubetinget første årsak og, på den annen side, å ta stilling til motpartens argumenter.

Et annet sted bruker Kant betegnelsen «ein gewaltiger Sprung (metabasis eis allo genos)». Tekststedet «For så høyt har Gud elsket verden ...» (Joh 3,16) tilskriver Gud det høyeste offer som kan gis av kjærlighet, for at vi skal forstå i hvilken grad Gud elsker verden. I dette tilfellet går man, ifølge Kant, fra å forklare kjærlighetsbegrepet ved hjelp av en analogi til å gjøre begrepets ytringsform til en personbeskrivelse av Gud. Men et slikt sprang (ty. Sprung) «leder umiddelbart til antropomorfisme». Tanken er at hvis man bruker en analogi uten å gjøre uttrykkelig oppmerksom på det, så gjør man seg skyldig i m.e.a.g. i form av tilsnikelse (lat. vitium subreptionis).

Cassirer bruker «metabasis eis allo genos» som betegnelse på sprang som kan påvises uten at årsaken kan angis. Hvis spørsmålet om hvordan skrik blir til ord og ord blir til gjenstandsbeskrivelse lar seg besvare, så lar språkets prinsipp seg påvise i sin opprinnelige form. Men ifølge Cassirer oppstår ikke språk litt etter litt. Selv de mest primitive språk er fullt utviklet for så vidt som meningsfunksjonen allerede er altomfattende. Problemet om hvorledes meningsfunksjonen oppstår lar seg derfor ikke løse med naturvitenskapelige midler. Strukturspørsmål må av den grunn verken forveksles med eller føres tilbake til årsaksspørsmål. Cassirer slutter seg til Goethes oppfatning at språk, kunst, religion osv. er urfenomener; urfenomener utvikler seg sprangvis.

Eksempler fra retorikkenRetorikere skiller mellom gr. skhema (lat. figura) som gjelder ordenes rekkefølge, og gr. tropos (lat. tropus) som gjelder ordenes betydning. (Talefigurer beror mest på gjentakelser og/eller kryss-stillinger.)

Quintilian gir oss to eksempler på m.e.a.g. i form av talefigur. I eksemplet nedenfor som beskriver Polydorus' død, gjentar den andre setningen den første i poetisk form. I eksemplet fra Dido gjentas den tematiske figuren (hva) med en geografisk metafor (hvor):«There is a still more striking example in the passage describing the death of Polydorus:‘All faith he brake and Polydorus slew Seizing his gold by force. Curst greed of gold, To what wilt thou not drive the hearts of men?'Those terminologists who delight in subtle distinctions call the last figure μετάβασις (transition), and hold that it may be employed in yet another way, as in Dido's ‘What do I say? Where am I?'»

I proklamasjonen «Kongen er død, leve Kongen!» forskyves meningen fra «Kongen» som fysisk person til «Kongen» som juridisk person, dvs. Kongen som statsoverhode. (En talefigur som begynner og slutter med samme ord, kalles epanalepsis.)

I slagordet «Mindre er mer!» reduseres et adjektiv til et annet; kvalitet forveksles med eller føres tilbake til kvantitet, underforstått: kvantitet er overordnet kvalitet. Uttrykket er avledet av Paracelsus' tese: «Sola dosis facit venenum» (bare dosen bestemmer giften).

Dersom sammenstillingen «rimelig rimelig» forstås slik at samme ord brukes både som adverb og som adjektiv, kan ordspillet betraktes som synonym til «ganske fordelaktig».

I oppfordringen «..., la de døde begrave sine døde» (Matt 8,22) forskyves meningen med adjektivet «døde» slik at den metaforiske funksjon i «de døde» skifter til den adjektiviske funksjon i «sine døde».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.