mennesket – filosofi – Store norske leksikon

Filosofiske teorier om mennesket kalles noen ganger filosofisk antropologi. Denne disiplinen gjør krav på å være noe annet og mer enn den kunnskap om mennesket som forvaltes av de enkelte vitenskaper.

For eksempel behøver ikke fysiske antropologer bry seg så mye om språkviteres resultater. Slik er hvert spesialstudium av mennesket mer eller mindre selvstendig overfor alle de andre.

Det er imidlertid klart at «mennesket» betegner noe mer enn det som studeres av noen enkelt vitenskap, og det er i dag antagelig bare filosofien som kan ta på seg den oppgave å lage et helhetssyn. Den filosofiske antropologi burde i så fall være studiet av mennesket gjennom det systematiske studium av våre kunnskaper om mennesket.

Helt fra den greske antikken har filosofisk antropologi vært dominert av forsøk på å finne den egenskap (eller det egenskapskompleks) som er felles og spesifikk for alle mennesker, og som gjør dem til mennesker.

Intellektualisme og voluntarisme

I Descartes' filosofi er det bare mennesket som besitter den tenkende substans, res cogitans, og den utgjør, som hos Platon og Aristoteles, den «høyeste» del av menneskets sjel eller bevissthet, et standpunkt også Kant har.

I motsetning til slike ’intellektualistiske’ forsøk på å beskrive og forstå mennesket via dets intellektuelle evner, setter den motsatte tradisjon, voluntarismen, viljen, følelsen og kjærlighetsevnen i sentrum. Protestantismens menneskesyn er dominert av slike voluntaristiske trekk, mens katolisismens oftere er preget av intellektualisme.

Et voluntaristisk grunnsyn gjør det naturlig å understreke menneskets slektskap med de andre dyrene heller enn forskjellen, noe moderne etologer, for eksempel Konrad Lorenz, har gjort meget effektivt.

Både intellektualisme og voluntarisme representerer forsøk på å beskrive og forstå mennesket som et enestående vesen. Et slikt antroposentrisk hovmod er stadig vanskeligere å forsvare.

Språket

Samtidig er det vanskelig å benekte at nyere bestrebelser som setter språket i sentrum for den antropologiske interessen, har festet seg ved noe som er unikt menneskelig, noe som er både felles og spesifikt for alle mennesker.

Innenfor en rekke disipliner – atferds- og samfunnsvitenskapelige (sosialantropologi, psykologi), humanistiske (språkvitenskap, historie, kognitiv psykologi) og naturvitenskapelige (biologi, fysiologi) – arbeides det nå med problemstillinger sprunget ut av forsøket på å forstå språket i dets mangfoldige forutsetninger, funksjoner og interaksjonsforhold.

For så vidt som det ofte før har vist seg særlig vanskelig å integrere ulike disipliners data om mennesket til et meningsfylt og sammenhengende hele, synes tilnærmingen gjennom mennesket som språkbrukende vesen å være lovende.

I 1970-årene gjorde en ny retning sin entré, sosiobiologien, som ble presentert i boka Sociobiology: The New Synthesis av Edward O. Wilson, som kom ut i 1975. Dette er et forsøk på å forstå mennesket i forlengelsen av vår kunnskap om andre dyrearter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Eksistensialisme

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt