Memoria er den fjerde av de fem retoriske arbeidsfaser. I denne fasen arbeider retoren med å lære seg talen før fremføring. Fra antikken og frem til renessansen inngikk opplæring i mnemoteknikk, altså minnelære, i klassisk dannelse. Ved hjelp av visuelle referansepunkter (såkalte 'minnepalasser') ble retorene i stand til å lære store mengder tekst utenat.

Betydningen av memoria, som her må forstås som en "kunstig", det vil si opptrent hukommelse, var langt større i de kulturene og historiske fasene der tilgangen på skriveredskaper og papir, for ikke å snakke om trykkekunsten, var mer begrenset enn i dag. Ettersom bøker (og før bøker, skriftruller) var sjeldne, verdifulle og vanskelige å lese (små bokstaver, linjeskift og ortografiske tegn er nyere oppfinnelser) , var en godt utviklet hukommelse et viktig arbeidsverktøy for alle som forholdt seg til ord og idéer.

Minnepalasset var basisen for den kunstige hukommelsen. Det kan være et faktisk palass, et hus eller et uteområde, men bør være et sted taleren kjenner godt og kan se tydelig for seg. På ulike punkter i dette mentale rommet kan man så plassere bilder og symboler som har en direkte forbindelse til det man skal huske. Hukommelsesteknikk av dette slaget fungerer assosiativt, ikke ulikt en rebus. En retor som skal huske tallet 112 kan plassere to fyrstikker foran en svane (en svane i profil ser ut som et to-tall); for tallet 113 kan to fyrstikker plasseres ved siden av et grantre (tallet tre høres ut som ordet tre). Dette eksempelet er svært enkelt - de historiske hukommelsessystemene var langt mer kompliserte, tok lang tid å lære, men fungerte etter tilstrekkelig øvelse godt nok til at lange argumentasjonsrekker, tekststykker og tallkombinasjoner kunne læres utenat.

I moderne tid har hukommelsestrening av dette slaget falt ut av skoleverk og retorisk opplæring, men overlever som mental sportsgren ved World Memory Championships o.l. En mer utfyllende beskrivelse av mnemoteknikkens kulturhistoriske betydning finnes i arbeidene til historikerene Frances Yates og Jonathan Spence, henholdsvis i bøkene The Art of Memory og The Memory Palace og Matteo Ricci.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.