matamata

Av /Shutterstock.
Av .

Matamata er en reptilart i familien slangehalsskilpadder. Den har et særdeles merkelig utseende med flatt, trekantet hode, lang rørformet snute og hudfrynser på hals og hode. Ryggskjoldet blir inntil 45 centimeter langt. Arten lever i Amazonas-bekkenet og langs Mahury-elven i Fransk Guyana. Den lever på bunnen av sakteflytende elver og i dammer der den fanger virvelløse dyr og fisk.

Faktaboks

uttale:
matamˈata
også kjent som:
frynseskilpadde
Chelus fimbriatus

Beskrivelse

Matamata har et eiendommelig utseende. Ryggskjoldet blir inntil 45 centimeter langt, og kroppsvekten kan nå opp i 15 kilogram. Hodet er stort, flatt og trekantet med mange knøler og hudfolder. Snuten er lang og smal. På haken har den tre skjeggtråder og på overkjeven fire. Begge sider av den tykke halsen har små hudfrynser. På ryggskjoldet finnes tre knudrete lengdekjøler, og skjoldet er vanligvis bevokst med alger. Ryggskjoldets forkant er rett, sidene er parallelle og bakkanten takket. Fargen er brun eller svart. Bukskjoldet er redusert, smalt og gulaktig eller brunt. Det har et dypt innhakk i bakkant. Hode, hals, bein og hale er gråbrune. Hvert forbein har fem klør, og den har svømmehud mellom alle tærne. Hannen har konkavt bukskjold og lengre, tykkere hale enn hunnen.

Utbredelse

Arten forekommer i Amazonas-bekkenet i Bolivia, Peru, Ecuador og Brasil og i nedbørfeltet til Mahury-elven i Fransk Guyana. Bestandene i Orinoco med sideeelver ble i 2020 skilt ut som en egen art, C. orinocensis.

Habitat

Matamata tilbringer livet på bunnen av sakteflytende elver, dammer, sumper og våtmarker. Den regnes ikke som utrydningstruet.

Atferd

Arten er en svært dårlig svømmer og kryper sakte omkring på bunnen. Den holder seg mest på grunt vann der den stikker den lange snuten opp over vannflaten for å puste. Den kommer sjelden eller aldri på land for å sole seg.

Føde

Dietten består av virvelløse dyr og fisk. Med sin bisarre kropp er den godt kamuflert i bunnslammet i grumsete elver der den ligger stille i bakhold og venter på forbipasserende byttedyr. Hudfrynsene på hode og hals beveger seg med elvestrømmen og tiltrekker seg smådyr som suges inn i den brede munnen. Byttet svelges helt fordi kjevene er for svake for tygging. Hudfliker og skjeggtråder er muligens sanseorganer som hjelper den å registrere byttedyr i vann der sikten er dårlig. I tillegg spiser den helst i nattemørket. Den har av og til blitt sett jage fisk inn på grunt vann og sluke dem der. Dette kan være en alternativ jaktstrategi særlig brukt av unge individer.

Reproduksjon

I Øvre Amazonas legger den normalt egg i oktober-desember. Reirgropen graves ut i råtnende vegetasjon i skogkanten. Det ene kullet består av 12–28 nesten runde egg med diameter 34–37,5 millimeter. Eggene klekker etter 200 døgn ved 28–29 grader Celsius. De nyklekte ungene er mer fargerike enn de voksne, ofte med et rosa eller rødbrunt skjær og svarte eller grønne flekker. Levealderen i fangenskap er oppgitt å være 15 år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg