Marx og Engels, sammenstilling av to fotografier fra 1860-årene
Karl Marx (til venstre) og Friedrich Engels' teorier dannet grunnlaget for marxismen. Deres kritikk av kapitalismen og oppfordring til arbeiderstyrt verdensrevolusjon har hatt enorm politisk betydning når det gjelder arbeiderbevegelser, kommunistiske stater, geopolitiske konfliktlinjer og opprørs- og frigjøringsbevegelser fra andre halvdel av 1800-tallet til i dag.

Marxismens historie omhandler de politiske, økonomiske og sosiale hendelsene og utviklingslinjene samt teoretiske og vitenskapelige debattene som har gjort at Karl Marx' (1818–1883) og delvis også Friedrich Engels' (1820–1895) teorier har fått verdensomspennende betydning fra midten av 1800-tallet til i dag.

1848–1883

Det kommunistiske manifestets opprinnelige omslag fra 1848.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Fra Det kommunistiske manifestet til Marx' død

Den første internasjonale

Den første internasjonale ble stiftet på et møte i London 28. september 1864.

For ettertiden står Marx' og Engels' Det kommunistiske manifest fra februar 1848 som marxismens første kampskrift. Manifestet var opprinnelig en programerklæring for den London-baserte arbeiderbevegelsen De rettferdiges forbund. Det ble nærmest glemt i løpet av 1850-tallet, mye på grunn av de europeiske styresmaktenes undertrykkelse av arbeiderbevegelsene etter folkeopprørene i 1848. Først i 1864, da Marx utarbeidet programmet til Den første internasjonale, fikk manifestet og marxismens ideer virkelig fotfeste i den europeiske arbeiderbevegelsen.

Den fransk-tyske krigen som brøt ut i 1870, sådde splid i bevegelsen. Sammen med det blodige nederlaget til Pariserkommunen i 1871 medvirket det til at Den første internasjonale brøt sammen i løpet av 1870-tallet. Den indre striden mellom Marx og anarkisten Mikhail Bakunin var avgjørende.

Fra 1872 kom en rekke oversettelser og nyutgivelser av Manifestet, og marxismens ideer ble spredt blant annet i USA og i Russland (der også Kapitalen ble oversatt samme år). I 1875 ble det tyske sosialdemokratiske partiet grunnlagt på marxistiske prinsipper. Med unntak av perioden mellom 1879 og 1890 da det ble gjort ulovlig i Tyskland, ble dette det største marxistiske partiet i Europa inn på 1900-tallet. Marx og Engels var medlemmer fra 1875 til 1879. De bidro også til det revolusjonsorienterte franske arbeiderpartiets program da det ble opprettet i 1880 av blant andre Marx' svigersønn Paul Lafargue.

Dette ble Marx' siste politiske erfaring. I 1867 hadde han gitt ut første bind av sitt omfattende hovedverk Kapitalen. I alt planla han fire bind som han jobbet videre på frem til 1879, men som han ikke maktet å ferdigstille før han døde i 1883.

1883–1916

Partidannelser og marxistiske debatter

Den annen internasjonale

Dette bildet, som er tatt på Den annen internasjonales kongress i Zürich i 1893, viser en del av tidens ledende tyske sosialdemokrater: Nummer tre fra venstre er Clara Zetkin, nummer fire fra venstre er Friedrich Engels, nummer fire fra høyre (ved bordenden) August Bebel, helt til høyre Eduard Bernstein.

Av /NTB Scanpix ※.

Før han døde i 1895 fullførte Engels bind to (1885) og tre (1894) av Kapitalen på Marx' vegne. Med Den annen internasjonale i 1889 og gjenopprettelsen av det tyske sosialdemokratiske partiet i 1890 ble marxismen stadig mer innflytelsesrik i Europa på partinivå og i arbeiderbevegelsen.

På 1890-tallet fant det sted en del grunnleggende debatter som formet marxismens mangeartede teoritradisjon. Særlig innflytelsesrik var debatten mellom Eduard Bernstein og Karl Kautsky. Bernstein argumenterte for en revisjon av Marx' teorier i lys av kapitalismens historiske utvikling og tok til orde for en skrittvis og reformbasert sosialistisk nedbrytning av kapitalismen (se revisjonisme). Kautsky svarte med at slik reformpolitikk bare ville favorisere borgerskapets interesser, og mente det var nødvendig å holde fast ved den revolusjonære klassekampen.

I austromarxismen som vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet med Otto Bauer og Max Adler i spissen, ble det fremholdt at demokrati, fredelige midler og utbredelse av politiske og sosiale rettigheter måtte ligge til grunn for arbeiderklassens maktovertagelse.

Den russiske revolusjonen i 1905 og opptakten til første verdenskrig satte fart på omstridte debatter rundt revolusjonært voldsbruk, demokratiske verdier og arbeiderklassens deltagelse i stormaktenes imperialisme og krigføring. Særlig er Rosa Luxemburg og spartakistene i den tyske arbeiderbevegelsen emblematiske. Luxemburg var forkjemper for internasjonal klassekamp og «demokratisk kommunisme» med massestreik som revolusjonært middel. Med partifellen Karl Liebknecht ble hun myrdet av regjeringstropper i 1919 som følge av deres stillingtagen for internasjonal pasifistisk arbeidersolidaritet mot stormaktenes nasjonale krigsinteresser.

1917–1956

Statsbygging og den russiske marxismens æra

Lenin og Stalin
Vladimir Lenin (til høyre) og Josef Stalin i 1919.
Av .
Lev Trotskij i Norge
Lev Trotskij (foran, til venstre) fotografert på Sørlandet i Norge, august 1936. Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929. Han levde siden i eksil, blant annet i Norge fra juni 1935 til desember 1936.
Lev Trotskij i Norge
Av /NTB.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Sovjetunionen et verdensomspennende maktsentrum for kommunismen, institusjonalisert i Den kommunistiske internasjonale (1919–1943, også kalt Komintern). Marx' fragmentariske begrep om proletariatets diktatur ble bygget ut til en revolusjonær styreform som skulle sikre overgangen til det kommunistiske samfunnet.

Vladimir Lenin mente Kommunistpartiet måtte organiseres etter demokratisk sentralisme og være det overordnede organ for arbeiderbevegelsen. Ettersom det russiske samfunnet fremdeles var preget av føydale samfunnsformer måtte det settes fart i industrikapitalismens utvikling før kommunismen kunne innføres. Marxisme-leninismen og den enda strengere stalinismen ble det «ortodokse» grunnlaget for all teori i Sovjetunionen og for kommunistiske stater tilknyttet Komintern. Lev Trotskij førte mye av den indre motstandskampen mot Josef Stalins autoritære statsstyre i Sovjetunionen fra sitt eksil og opprettet i 1938 Den fjerde internasjonale som motstykke til Komintern (se trotskisme).

Kritiske teorier

Mao Zedong

Mao Zedong var Kinas statsleder fra 1949 til sin død i 1976.

Av /NTB Scanpix ※.

På 1930-tallet blusset interessen for den marxistiske teoritradisjonen opp igjen, også i sosialdemokratiske sirkler og delvis i sammenheng med børskrakket i 1929 og 1930-tallets påfølgende økonomiske krise. Nye kritiske teorier begynte å distansere seg fra den sovjetiske statsmarxismen.

Marx' ungdomsskrifter ble utgitt for første gang og inspirerte blant annet den humanistiske marxismen.

Frankfurterskolen utviklet marxistisk kritikk av byråkrati, massekultur og underholdningsindustri og utforsket kunstens revolusjonære potensial.

De franske eksistensialistene, med Jean-Paul Sartre og Maurice Merleau-Ponty i spissen, ga marxismen en fenomenologisk teoriramme.

Den italienske marxisten Antonio Gramci utviklet et demokratisk og sovjetkritisk begrep om hegemoni i fengselsnotatene fra 1930-tallet som ble utgitt etter andre verdenskrig. Det fikk innflytelse blant annet på 1970-tallets eurokommunisme.

Oppgjøret med Stalin

I etterkrigstiden ville flere, blant annet Hannah Arendt og Claude Lefort (1924–2010), begynne å sidestille Sovjetunionen under Stalin med det nazistiske Tyskland under Adolf Hitler som totalitære statsmakter. I åpen konflikt med Stalin og sovjetisk innflytelse ledet den jugoslaviske statslederen Josip Broz Tito samarbeidet mellom kommunistiske stater som ønsket å styre uavhengig av Komintern.

Med proklamasjonen av Folkerepublikken Kina i 1949 med Mao Zedong som statsleder fikk kommunismen et nytt geopolitisk fotfeste og nye kulturelle impulser. Etter Stalins død i 1953 gikk den nye partilederen Nikita Khrusjtsjov i bresjen for avstaliniseringen av Sovjetunionen, altså et oppgjør især med utrenskningspolitikken og personlighetskulten under Stalins styre.

1958–1989

Fra den kubanske revolusjonen til Sovjetunionens fall

Ernesto Che Guevara

Det verdenskjente Che Guevara-portrettet på et kubansk frimerke fra 1968. Bildet ble tatt av den kubanske fotografen Alberto Korda under et møte på Cuba 5. mars 1960. Etter Guevaras død 1967 ble bildet et ikon for revolusjonære over hele verden.

Av /NTB Scanpix ※.
Demonstrasjon i Vest-Berlin
Studentdemonstrasjon i Vest-Berlin i 1968. I front flagget til vietnamesiske FNL og et bilde av Che Guevara.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Fra 1960-tallet vokste en mer multipolar kommunistisk verdensscene frem samt en mer mangfoldig og sprikende marxistisk teoritradisjon. Med Maos opprørsbaserte og byråkratikritiske tolkning av «permanent revolusjon», kanonisert i boken «Maos lille røde», ble maoismen stående som et statsmarxistisk alternativ til Sovjetunionen. Den ble innflytelsesrik i Nord-Korea, Kambodsja og Albania og ble ganske populær blant europeiske intellektuelle på 1960- og 1970-tallet.

Den kubanske revolusjonen i 1958 og Che Guevara som ikonisk frigjøringshelt satte sør- og mellomamerikansk kommunisme på kartet. Især fra 1960-tallet ble en rekke kommunistiske geriljaer dannet i forskjellige land på kontinentet, ofte basert på leninistisk, stalinistisk eller trotskistisk ideologi. De hadde også innslag av den katolsk-marxistiske frigjøringsteologien og latin-amerikanske former for marxisme der urfolket ble fremholdt som revolusjonær aktør, noe den peruanske marxisten José Carlos Mariátegui (1894–1930) var en viktig teoretiker for.

Generelt blir marxismen i denne perioden mer «heterodoks» og i større grad knyttet til opprørskulturer og revolusjonær aktivitet, blant annet i sammenheng med avkolonisering, studentbevegelser og 68-opprørene samt feminismens, antirasismens og økologiens fremvekst. Dette hang også sammen med økt kritikk av de autoritære, hierarkiske og mannsdominerte kommunistiske partikulturene og statlige styreformene. Kritikken ble sterkere av avsløringer av den sovjetiske gulag-politikken og rapporter om sultkatastrofer i Folkerepublikken Kina og om Røde Khmers folkemord i Kambodsja under Pol Pots lederskap.

Louis Althusser, med sin strukturalistiske marxisme, begynte å vektlegge historisk vilkårlighet og et vell av opprørske gnister som grunnlag for revolusjonær praksis, snarere enn klassekampens «langsomme marsj» som kommunistpartiet skulle kunne forutse og kontrollere. I den italienske marxismen vokste arbeiderismen frem med Mario Tronti (født 1931) i spissen, der arbeidernes erfaring av daglig undertrykkelse i fabrikkene ble forstått som en form for revolusjonær utdannelse.

Frantz Fanons kobling mellom psykoanalyse, marxisme, avkolonisering og frigjøringskamp på 1950-tallet, som Jean-Paul Sartre var med på å popularisere, ble en innflytelsesrik avkoloniseringspolitisk teori. Det antirasistiske og revolusjonære Black Panther Party i USA på 1970-tallet trakk på marxistiske analyser, noe som også ble videreført i den «svarte feminismen» der Angela Davis står sentralt.

Marxismen i dag

Aleksandr Solzjenitsyn
Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) som Gulag-fange i 1945–1950. Solzjenitsyns trebindsverk GULag-arkipelet, delvis basert på egne erfaringer, var med på å avsløre tvangsarbeidsleirene under Stalins styre.
Av .

Kinas markedsøkonomi ble liberalisert under Deng Xiaopings styre etter Maos død i 1976. Sovjetunionens sammenbrudd i 1989 satte en ende på den kalde krigen. Da ble også æraen for statsmarxismen, altså for en geopolitisk vektig statsmakt basert på klassekamp og myntet på kommunistisk revolusjon, av mange forstått som et tilbakelagt historisk kapittel. Oppgjøret med en rekke svært vanskelige episoder i autoritære kommunistiske stater kastet også skygger over marxismens arv.

Det kan være problematisk å redusere marxismens historie og ulike tradisjoner til den leninistiske, stalinistiske eller maoistiske statsmarxismen. Dette overser at det her dreide seg om særegne omtolkninger og utbygninger av Marx' teorier. Det legger også skjul på andre marxismeinspirerte teorier, bevegelser og antikapitalistiske frigjøringskamper.

Det er rimelig å si at de mer nyskapende marxistiske teoriene i dag generelt er kritiske til suveren statsmakt, autoritære hierarkier og den avantgardistiske partitradisjonen, og knytter marxistisk antikapitalisme gjerne til demokratiske verdier, minoritetspolitikk og opprørskultur. Især kan marxistisk filosofi, samfunnsøkonomi og sosiologi sies å være levende fagdisipliner med tanke på analyser av kapitalismens nye undertrykkingsforhold der globalisering, finansøkonomiens fremvekst, informasjonsteknologienes revolusjon, nyliberalisme og post-fordisme er nøkkelord.

Zapatistopprøret i den mexicanske delstaten Chiapas i 1994 var delvis basert på marxistiske prinsipper og ble også et viktig symbol for antiglobaliseringsbevegelsen som satte fart på 2000-tallet og som inkluderte en marxistisk fløy. Etter finanskrisen i 2008 ble det ny interesse for antikapitalisme og delvis også marxismen, noe som blant annet ga seg uttrykk i Occupy Wall Street-bevegelsen i 2011.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg