Maktforbudet, en grunnleggende regel i folkeretten, som forbyr bruk av militær makt eller trusler om slik maktbruk mellom stater. Maktforbudet er nedfelt i artikkel 2.4 i FN-pakten av 1945, som mer presist sier at stater skal «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet». Hovedregelen er dermed at en stats bruk av militær makt mot en annen stat er forbudt. Fra denne hovedregelen finnes det to alminnelig anerkjente unntak. For det første åpner folkeretten for bruk av militær makt i selvforsvar, se FN-paktens artikkel 51 som beskriver enhver stats «naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt» mot staten. For det annet kan bruk av militær makt anvendes når FNs Sikkerhetsråd har gitt autorisasjon til dette. Dersom Sikkerhetsrådet anser at det foreligger en trussel mot eller brudd på freden, kan Rådet etter FN-pakten kapittel VII treffe nødvendige tiltak – herunder å autorisere bruk av militær makt – for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, se særlig artikkel 42.

Maktforbudet er av nokså ny dato, og et slikt forbud eksisterte ikke før annen verdenskrig. Et eksempel på dette er at 3. Haagkonvensjon (1907) om fiendtligheters åpning bare viser til at fiendtligheter ikke skal åpnes uten forutgående varsel, det vil si at det gjaldt visse prosedyreregler for bruk av militær makt snarere enn at det fantes noe forbud mot slik maktbruk. Etableringen av Folkeforbundet etter avslutningen av første verdenskrig i 1919 begrenset adgangen til militær maktbruk ved i fortalen å understreke medlemmenes forpliktelse til ikke å ty til krig, men heller ikke Folkeforbundets pakt oppstilte noe egentlig maktforbud. Først med Kellogg-Briandpakten i 1928 ble et egentlig maktforbud innført. Partene i denne pakten stadfestet (i artikkel I) at de frasa seg muligheten til å ty til krig som et virkemiddel for å løse internasjonal uenighet. Et problem med denne pakten var at den manglet effektive sanksjonsmuligheter, og den hadde i praksis begrenset virkning. Blant annet led den av at stater senere valgte å kalle sin militære maktbruk noe annet enn krig, for dermed å kunne hevde at det ikke fant sted noen krenkelse av pakten. Denne svakheten ble rettet opp i FN-paktens artikkel 2.4 gjennom henvisningen til bruk av makt snarere enn til krig.

Nylig har maktforbudet blitt utfylt – og forsterket – av innføringen av en "aggresjonsforbrytelse" ("crime of aggression") i 2010 som en internasjonal forbrytelse som kan straffeforfølges av Den internasjonale straffedomstolen i Haag, se Romastatuttene artikkel 8 bis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.