Makassar, folkegruppe i Indonesia, i fjellene og langs kysten av den sørvestre halvøya av Sulawesi. De teller i overkant av 2 mill. mennesker, og snakker et austronesisk språk beslektet med bugis og ulike toraja-varianter. Et skriftspråk, basert på sanskrit-tegn, ble utviklet på 1500-tallet og brukes fremdeles, helst av eldre.

Ifølge skriftlige kilder kjempet rivaliserende fyrstedømmer om makten på 1300-tallet. En føderasjon av disse fyrstedømmene, kongedømmet Gowa, ble etablert på 1500-tallet og opprettet kystkolonier over store deler av dagens Indonesia. Området er vulkansk og fruktbart. Hovednæringsveien er fiske (langs kysten) og risjordbruk i svedjer og irrigerte terrasser. Det dyrkes også rotfrukter, grønnsaker, tropiske frukter, mais, kokosnøtter og nellik. Kaffe er den viktigste kontantkilden. Det holdes vannbøfler, kyr, geiter, høns og hunder. Makassar-befolkningen langs kysten har lang tradisjon som sjøfolk, og har i århundrer drevet utstrakt handel. Slektskap regnes på mors- og farssiden. Ekteskap reguleres av sosial rang: Adelige søker å unngå å gifte seg med vanlige folk.

Islam fikk innpass i 1605. Selv om befolkningen i dag er overveiende muslimer, står tradisjonelle trosforestillinger, sentrert om ånder, forfedredyrking, hellig arvegods og ofringer, stadig sterkt, særlig i isolerte fjellandsbyer. I urbane strøk bærer livsstilen etter hvert preg av vestlige verdier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.