Makassar, folkegruppe i Indonesia, i fjellene og langs kysten av den sørvestre halvøya av Sulawesi. De teller i overkant av 2 mill. mennesker, og snakker et austronesisk språk beslektet med bugis og ulike toraja-varianter. Et skriftspråk, basert på sanskrit-tegn, ble utviklet på 1500-tallet og brukes fremdeles, helst av eldre.

Ifølge skriftlige kilder kjempet rivaliserende fyrstedømmer om makten på 1300-tallet. En føderasjon av disse fyrstedømmene, kongedømmet Gowa, ble etablert på 1500-tallet og opprettet kystkolonier over store deler av dagens Indonesia. Området er vulkansk og fruktbart. Hovednæringsveien er fiske (langs kysten) og risjordbruk i svedjer og irrigerte terrasser. Det dyrkes også rotfrukter, grønnsaker, tropiske frukter, mais, kokosnøtter og nellik. Kaffe er den viktigste kontantkilden. Det holdes vannbøfler, kyr, geiter, høns og hunder. Makassar-befolkningen langs kysten har lang tradisjon som sjøfolk, og har i århundrer drevet utstrakt handel. Slektskap regnes på mors- og farssiden. Ekteskap reguleres av sosial rang: Adelige søker å unngå å gifte seg med vanlige folk.

Islam fikk innpass i 1605. Selv om befolkningen i dag er overveiende muslimer, står tradisjonelle trosforestillinger, sentrert om ånder, forfedredyrking, hellig arvegods og ofringer, stadig sterkt, særlig i isolerte fjellandsbyer. I urbane strøk bærer livsstilen etter hvert preg av vestlige verdier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.