tukano

Grunnenheten i tukano-samfunnet består av et sett brødre, deres foreldre, ektefeller og barn. Søskengruppen deler en maloca, et ovalt langhus med indre stokkverk, en takhvelving av strå og vegger av bark. Malocaen måler typisk 18 × 12 meter og kan være opp til 8 meter høy. Den rommer 7–8 kjernefamilier som har hver sine seksjoner innerst langs den ene ytterveggen, mens den andre er stedet for gutter og ugifte menn. I midtnavet er det god plass til en rekke felles aktiviteter (alt fra matlaging til dans og redskapstilvirkning). En bosetning kan bestå av 7–8 malocaer langs en elvebredd og utgjør en fratri, det vil si en type klan der alle menn er i samme patrilinje mens koner hentes fra andre fratrier i andre språkgrupper.

Ingen tukano-mann kan gifte seg med en kvinne som snakker samme språk. Tradisjonelt tas kvinner fra en annen gruppe med makt, men hun står fritt om hun ønsker å vende tilbake. Generelt er dog kvinner underordnet menn. Alle barn lærer minst to språk. Jenter lærer kvinners aktiviteter (matlaging, barnepass) med sine mødre, gutter lærer med fedrene. Med økende alder lever de stadig mer med sine brødre. Maniok er den viktigste grøden og kvinnene står for det meste av arbeidet i åkrene. Maniokhagene betraktes også som deres. Menn fisker og jakter og står for relasjonene utad.

De forskjellige tukano-gruppene består av tjue eller flere eksogame fratrier med felles språk. I stor grad er gruppene også spesialisert på forskjellige økonomiske aktiviteter som tilvirkning av kanoer, redskaper, kurvmaking, pottemakeri og så videre. Slik utnytter de sine egne territorier samtidig som trykket på ressursene fordeles og enkeltgruppen finner sin plass i et større fellesskap. Unntaket er gruppen makú som deltar i handelsnettverkene (de er spesialister på kurvfletting), men snakker et språk utenfor tukano-familien og har sine malocaer inne i skogen. De er ofte knyttet til en tukano-fratri som arbeidskraft og blir sett på som mindreverdige.

Med europeiske begreper som folk, stamme, klan eller etnisk gruppe er det vanskelig å klassifisere de fratri-baserte gruppene langs Vaupés. Ulike instanser behandler dem snart som én gruppe, snart som et tjuetall grupper i en kulturell enhet. De mest kjente er kubeo, tukano, tatuyu, desana, k’awari og wanano, foruten makú. Med unntak av de sistnevnte og to grupper som taler et arawak-språk, snakker alle et tukano-språk. Alle deler en opprinnelseshistorie hvor menneskene kom opp til sine nåværende områder langs de øverste delene av elvene Vaupés og Río Negro og fra de nederste, der hvor Río Negro munner ut i Amazonas. Dit kom de i buken på en enorm anakonda og alle kom ut av ulike deler av anakondaen for så å slå seg ned på elvebredden. Stort sett har oppstrøms fratrier mer prestisje enn de som bor nedstrøms.

Skapelseshistorien handler videre om hvordan himmel, vann, skog og underverden ble skilt fra hverandre og elvebreddene ryddet av menneskene med hjelp fra et sett guder eller kulturhelter. Disse fortellingene går igjen i ritualer og seremonier som markerer livets ulike stadier og ikke minst alle situasjoner hvor folk fra forskjellige territorier møtes for å byttehandle eller utveksle ektefeller. Hyppige sammenkomster med festmat og gjæret drikke markeres gjensidigheten mellom fratrier og språkgrupper. Man tror at dette systemet for å knytte sammen forskjellige grupper har eksistert i tusener av år.

Til hjelp i den pågående sammenføyningen av verden til en meningsfylt, men likefullt åpen og farefullt fellesskap, har man hjelp av spesialister på kunnskap og healing, altså sjamaner. Individer med særlige åndelige evner fungerer også som ledere eller talspersoner. Det er ofte intens rivalisering både innen brødregruppene og mellom dem. Høvdinger i egentlig forstand finnes imidlertid ikke, men statlige myndigheter utnevner ofte sterke personligheter til å fungere som ledere.

Spanske og portugisiske kolonimyndigheter konkurrerte om områdene som i dag er delt mellom Brasil og Colombia. Portugisiske slavehandlere bortførte anslagsvis 20 000 tukanoer mellom 1740 og 1750. Fra 1880 trengte gummitappere inn langs elvene. De brakte med seg kopper- og mesling-epidemier og huskes som svært brutale. Utover 1900-tallet etablerte Brasil og Colombia et permanent nærvær i form av misjonsstasjoner, handelssteder og militærforlegninger. Misjonærene oppfattet livet i malocaene som syndig og et hinder for kristning såvel som for utvikling. Det ble forventet at hver kjernefamilie skulle bygge egne hus plassert rundt moderne bygg som kirker og skoler.

På 2000-tallet bor de fleste tukanoer i slike moderne tettsteder (comunidades). Med tilgang på moderne helsetjenester (inkludert vaksinasjon) er nedgangen i folketallet snudd, men samtidig synes det klart at livet utenfor storfamilien er mindre meningsfylt og går utover folkehelsen.

I 1936 ble grensen mellom Colombia og Brasil fastlagt. Det innledet en periode hvor statene har tatt mer aktiv kontroll med utviklingen, opprettet egne urfolksbyråer og innført almen skolegang (dog ofte i regi av misjonen). Utover 1980 og 90-tallet ble tukanoenes territorier offisielt anerkjent som deres egne, i samsvar med nasjonal og internasjonal lovgivning. Med base i en ny generasjon av tukanoer med moderne utdanning har det vokst fram et moderne organisasjonsliv. I 1987 dannet tukanoer og andre grupper «Føderasjonen av urfolk ved Río Negro» (FOIRN). I allianse med brasilianske NGOer har FOIRN sikret lokal råderett over store territorier og utarbeidet kulturelt sensitive opplærings- og utviklingsprogrammer. Det samme skjer på colombiansk side.

• amerikanske urfolk
• søramerikanske urfolk
• Brasils befolkning