Magnetiske koordinater, et referansesystem definert med utgangspunkt i Jordens magnetfelt. Brukes for å bestemme den magnetiske posisjonen til et punkt på jordoverflaten (todimensjonalt system) eller i rommet (tredimensjonalt system).

Det mest vanlige er et todimensjonalt system som består av et gradnett med magnetisk lengde/bredde, analogt til det system med lengde og bredde vi bruker for posisjonsangivelse på geografiske kart. I det magnetiske systemet er polene de to magnetiske dipol-poler, som er forskjøvet fra de geografiske poler, og de magnetiske meridianer er halvsirkler fra pol til pol. De magnetiske breddesirkler legges vinkelrett på meridianlinjene. De magnetiske meridianene for 0 og 180 graders lengde dannes av den storsirkel som går gjennom både de geografiske og magnetiske poler. 180 grader-meridianen er den halvsirkelen som går gjennom den geografiske nordpolen.

For å angi magnetiske posisjoner i rommet må man bruke et tredimensjonalt system; slike systemer brukes særlig i forbindelse med studier av magnetosfæren. Et magnetisk kartesisk system har origo i Jordens sentrum og z-aksen langs den jordmagnetiske dipolakse med positiv retning mot nord, positiv x-akse ligger i ekvatorplanet med 0 magnetisk lengde, og y-aksen står vinkelrett på xz-planet (0–180 grader i meridianplanet).

Ofte blir også de magnetiske feltlinjer brukt som en referanse. En parameter som er vanlig å bruke i denne sammenheng, er L-verdien, som angir avstanden fra Jordens sentrum til det sted hvor den lokale feltlinjen krysser det magnetiske ekvatorplanet. L-verdien angis i antall jordradier. For Oslo er L-verdien 3,6, for Tromsø 6,2 og for Longyearbyen 14,4.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.