Magnetiske koordinater, et referansesystem definert med utgangspunkt i Jordens magnetfelt. Brukes for å bestemme den magnetiske posisjonen til et punkt på jordoverflaten (todimensjonalt system) eller i rommet (tredimensjonalt system).

Det mest vanlige er et todimensjonalt system som består av et gradnett med magnetisk lengde/bredde, analogt til det system med lengde og bredde vi bruker for posisjonsangivelse på geografiske kart. I det magnetiske systemet er polene de to magnetiske dipol-poler, som er forskjøvet fra de geografiske poler, og de magnetiske meridianer er halvsirkler fra pol til pol. De magnetiske breddesirkler legges vinkelrett på meridianlinjene. De magnetiske meridianene for 0 og 180 graders lengde dannes av den storsirkel som går gjennom både de geografiske og magnetiske poler. 180 grader-meridianen er den halvsirkelen som går gjennom den geografiske nordpolen.

For å angi magnetiske posisjoner i rommet må man bruke et tredimensjonalt system; slike systemer brukes særlig i forbindelse med studier av magnetosfæren. Et magnetisk kartesisk system har origo i Jordens sentrum og z-aksen langs den jordmagnetiske dipolakse med positiv retning mot nord, positiv x-akse ligger i ekvatorplanet med 0 magnetisk lengde, og y-aksen står vinkelrett på xz-planet (0–180 grader i meridianplanet).

Ofte blir også de magnetiske feltlinjer brukt som en referanse. En parameter som er vanlig å bruke i denne sammenheng, er L-verdien, som angir avstanden fra Jordens sentrum til det sted hvor den lokale feltlinjen krysser det magnetiske ekvatorplanet. L-verdien angis i antall jordradier. For Oslo er L-verdien 3,6, for Tromsø 6,2 og for Longyearbyen 14,4.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.