Lystprinsippet, betegner i psykoanalytisk teori tendensen til å søke umiddelbar og uhemmet behovstilfredsstillelse. Mens barnet i de første leveårene synes å være dominert av lystprinsippet, vil det senere gradvis utvikle evnen til også å kunne tenke og handle etter det såkalte realitetsprinsipp. Den velintegrerte voksne person vil, alt etter situasjonens krav, kunne funksjonere både etter lyst og realitet. Se hedonisme og psykoanalyse.

Begrepet er hentet fra Sigmund Freuds såkalte strukturmodell (id, ego, superego) om personligheten og personlighetsutviklingen. I denne modellen vil id'et (libidinøs og aggressiv drift) være knyttet til et uorganisert, grunnleggende reservoar av biologisk instinktenergi. Denne delen av personligheten vil søke å oppfylle driftsønsker (lyst) uten hensynstagen til konsekvenser for en selv og andre; dette kalles lystprinsippet. Mot lystprinsippet står i Freuds modell superego, som representerer ervervede ideelle normer og krav (moralprinsippet), mens jeg'ets (ego's) oppgave er å være realitetsorientert, dvs. integrere lystprinsippet med moralprinsippet.

Innenfor den såkalte konfliktmodellen forstås for eksempel angst som uttrykk for en konflikt mellom id'et på den ene side og superego på den annen side. Jeg'et håndterer en konflikt, for eksempel omkring seksualitet eller aggresjon, ved å fortrenge det seksuelle eller aggressive ønsket (driftsønsket; lystprinsippet), med angst som uttrykk for en frykt for at dette skal avsløres og straffes. Innenfor en slik modell vil bruk av tolkninger for å avdekke sammenhengene være angstprovoserende, men samtidig lettende og frigjørende (for eksempel såkalt kortvarig angstprovoserende psykoterapi).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.