lyster

Det var to hovedtyper av lystre, nemlig grenlystre og kamlystre. Forskjellene er at på kamlystrene løper tindene parallelt ut fra en rygg, mens på grenlystrene sprer tindene seg ut til sidene fra et midtparti. I Dramselva ble det brukt lysterjern som kunne være opptil 40 cm brede til å fange laks. I Driva kunne det bli fisket med en lyster som hadde et kasterskaft på omtrent 5 meter. I skaftet var det festet et snøre, som gjorde det lett å dra inn lysteren etter kastet.

Til å fange ål ble det benyttet spesielle lystre som ble kalt ålesaks eller ålelyster. Noen var laget slik at ålen ble fanget og klemt fast mellom sagtakkede tinder, andre hadde små og tynne tinder med mothaker mellom grovere tinder.

Allerede i steinalderen ble det brukt lyster til å fange fisk. I Finnmark er det funnet lystre av bein med tre tinder som er utstyrt med mothaker. Fra jernalderen er det kjent lystre av omtrent samme type som ble brukt på 1800-tallet.

Lysterfisket foregikk helst på kveldstid om høsten, og man måtte ha en lyskilde. Hvis fisket foregikk fra båt, hadde man en lysterkurv på en stang, som ble festet til båten. I kurven ble det plassert tyrispik som sørget for godt lys. Det var vanligvis to mann i båten, den ene holdt båten i posisjon, den andre stod klar med lysteren. Hvis det ble fisket på gytegrunn, kunne det bli tatt mye mer fisk enn bestanden kunne tåle. Presten Axel Smith forteller i Trysils beskrivelse fra 1784 om en mann som hadde stukket og fanget 70 lakser på én natt. Forbudet mot lystring kom i 1866, men det ble nok drevet lystring et godt stykke inn på 1900-tallet.

• fiskeredskaper

• Eknæs, Åsmund (1979). Innlandsfiske. Oslo.
• Granlund, John (1981). Ljuster, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalderhistorie. 2. opplag. Viborg