lus - zoologi

Ekte lus er nær beslektet med pels- og fjærlus og utgjør med disse gruppen Phthiraptera. De er også nært beslektet med støvlus, spesielt boklus, og de tre ordenene slås nå sammen til gruppen Psocodea. Rundt 500 arter med ekte lus er kjent i verden, hvorav 20 i Norge.

Sellus, Echinophthirius horridus (som går på ringsel og steinkobbe) og Antarctophthirius trichechi (som går på hvalross), har kroppen dekket med skjell og/eller pigger som holder luften tilbake når vertsdyret dukker, de er da omgitt av en luftblære.

Elefantlus, Haematomyzus elephantis, representerer en overgang mellom pelslus og ekte lus. Ved hjelp av en lang snabel der de bitende munndelene sitter i spissen, borer den seg gjennom vertens hud og suger blod. Den ligner av kroppsform en ekte lus, men mangler klamreben.

De fleste lus er sterkt vertsspesifikke og går ikke fra dyr til mennesker eller omvendt. Det er to arter som er aktuelle for mennesket, Phthirus pubis (flatlus) og Pediculus humanus (menneskelus). Den siste finnes i to varianter, Pediculus humanus capitis (hodelus) og Pediculus humanus humanus (corporis) (kroppslus eller kleslus).

Lusene er sterkt spesialiserte insekter i kroppsbygning og levevis. Dersom de kommer bort fra vertsdyret, eller når vertsdyret dør, kan de bare holde seg i live fra få timer til noen dager. Lusenes munndeler er tynne stikkeredskaper, spesialisert for blodsuging, som dras tilbake inn i hodet når de ikke er i bruk. Bena har store klør til å holde fast i hårene med. Antennene er korte og utstående med fire til fem ledd. Lusene formerer seg med egg som limes fast på vertsdyrets hår eller, når det gjelder kleslus, i tøyet, spesielt i linninger og sømmer. Larvene, kalt nymfer, har samme kroppsform som voksne lus. De skifter hud tre ganger mens de vokser.

Lusenes blodsuging fører til kløende bittmerker, som igjen gir opphav til kloremerker og infiserte sår.

Menneskets lus kan overføre sykdommene flekktyfus (skyldes rickettsiaen Rickettsia prowazekii), skyttergravsfeber (rickettsiaen Rochalimaea guintana) og tilbakefallsfeber (spiroketen Borrelia recurrentis). Både hodelus og flatlus kan overføre sykdommene, men i praksis er det bare kroppslus som har betydning.

Lusesykdommene overføres ikke ved stikket, men ved ekskrementene fra lus (flekktyfus og skyttergravsfeber) eller kroppsvæsken fra knuste lus som gnis inn i sår i huden (tilbakefallsfeber). Å ha lus kalles pedikulose.

• lopper