Lukningsprinsippet, eller prinsippet om epistemisk lukning under kjent implikasjon er et viktig prinsipp innen kunnskapsteori og epistemisk logikk, som hevder at kunnskap eller begrunnelse kan utvides gjennom å slutte en kjent implikasjon fra noe man allerede vet eller har begrunnelse om. Om dette prinsippet er universelt sant eller gyldig - og altså gjelder for alle kjente implikasjoner som sådan - så kan et logisk eller deduktivt resonnement alltid trekke implikasjoner fra det en vet fra før og på den måten bidra til å utvide ens kunnskapsmengde.

Et eksempel kan illustrere: jeg vet at jeg er et menneske. Jeg vet også at alle mennesker er dødelige. Det vil si, det er en kjent implikasjon for meg at dersom noen, X, er et menneske, så er X også dødelig. Disse tingene jeg vet kan nå kombineres, i henhold til lukninsgprinsippet, til å utvide min kunnskap gjennom en logisk slutning. Det følger for eksempel at også jeg da er dødelig. Med andre ord, jeg kan nå slutte og derigjennom utvide min kunnskap til også å gjelde for min egen dødelighet.

Eksempelet kan muligens virke trivielt, men for større kunnskapsbaser er prinsippet vesentlig for å utvide kunnskapsbasen til å dekke stadig mer.

Prinsippet finnes både formulert for begrunnelse og for kunnskap. Disse prinsippene er derimot logisk uavhengige av hverandre, siden det godt kan være tilfelle at begrunnelse er lukket under kjent implikasjon uten at dette gjelder for kunnskap, eller vice versa.

Innen epistemisk logikk har man formulert prinsippene om lukning under kjent implikasjon - det være seg for begrunnelse eller for kunnskap - som følger:

La 'V (x, y)' stå for 'et subjekt x vet at noe y er tilfelle'

La 'P → Q' stå for kondisjonalen 'Hvis P er tilfelle, så er også Q tilfelle'

La 'P & Q' stå for konjunksjonen 'Både P og Q er tilfelle'

Da kan lukningsprinsippet for kunnskap formuleres slik:

(V (S, p) & V (S, (pq)) → V (S, p))

Dette kan nå leses som følgende: hvis det er slik at et subjekt, S, både vet at p er tilfelle og vet at hvis p er tilfelle, så er også q tilfelle, så følger det at S også vet at q er tilfelle.

Det samme prinsippet for begrunnelse vil nå kunne formuleres slik:

La 'B (x, y)' stå for 'et subjekt x har god grunn til å tro at noe y er tilfelle'

(B (S, p) & B (S, (pq)) → B (S, p))

Dette kan i sin tur leses som følgende: hvis det er slik at et subjekt, S, både har god grunn til å tro at p er tilfelle og har god grunn til å tro at hvis p er tilfelle, så er også q tilfelle, så følger det at S også har god grunn til å tro at q er tilfelle.

I nyere arbeider har flere filosofer revidert dette prinsippet noe. Rekkeviddenav de implikasjoner som følger av det en vet kan være mer utilgjengelige og kompliserte enn de eksemplene som er brukt til nå. Selve slutningen kan dermed være vrien  gjennomføre og det er ikke garantert at kunnskapen eller begrunnelsen holder seg mens man utfører resonnementene. Flere filosofer har derfor tatt til orde for at man må kvalifisere prinsippet til å gjelde for bare de resonnement der subjektet er i stand til å ivareta sin kunnskap eller begrunnelse på tvers av kompliserte resonnement og slutninger.

Lukningsprinsippet har spilt en særlig viktig rolle i de filosofiske diskusjonene om epistemisk skeptisisme, siden mange argumenter i favør av skeptisisme avhenger av gyldigheten av epistemisk lukning som ett av sine bærende premisser.

Denne type skeptisme benytter seg gjerne seg av det man kaller et eksotisk, underlig, eller skeptisk scenario, hvor det ifølge skeptikeren er åpenbart at subjektet blir lurt og ikke har kunnskap. For eksempel er filosofen Rene Descartes kjent for å lufte hypotesen om at at det kan finnes en ond, allmektig demon som har satt alt inn på å lure en: en demon som er i stand til å manipulere alle ens sanseinntrykk, drømmer, og også til en visse grad ens tankerekker. Tanken til Descartes er at jeg ikke kan utelukke at en slik demon eksisterer - i hvert fall ikke ved å appellere til mine sanseinntrykk, siden disse kan være manipulert - og følgelig kan jeg ikke med sikkerhet si at jeg vet at en slik demon ikke eksisterer.

Hvis man nå kobler lukningsprinsippet til dette skeptiske premisset, så kan man bruke ens uvitenhet om hvorvidt et slikt eksotisk scenario er tilfelle til å konkludere med at vi heller ikke vet mer hverdagslige ting, som at jeg har en kropp, at jeg har hår på hodet, at det eksisterer noe utenfor min bevissthet, og så videre.

Om vi bruker eksemplet med demonen og det at jeg har hår på hodet, så vil vi med lukningsprinsippet få følgende premiss:

(1) Hvis det er slik at et subjekt, S, både vet at hun har hår på hodet og hun vet at hvis hun har hår på hodet er tilfelle, så eksisterer det ingen ond demon som bare lurer henne til å tro at hun har hår, så følger det at hun også vet at det ikke eksisterer en slik demon.

Men, vil skeptikeren hevde, jeg kan ikke vite om en slik demon eksisterer eller ikke. Det jeg vet er at dersom jeg har hår på hodet, så eksisterer det ingen slik demon. Men siden jeg ikke kan utelukke eksistensen av en slik demon, så kan jeg heller ikke utelukke at jeg ikke har hår (men bare er manipulert til å tro at jeg har det). Vi får da et premiss til:

(2) S vet ikke at det ikke eksisterer en demon.

Siden (2) benekter konsekventen av premiss (1) kan vi ved hjelp av slutningsregelen modus tollens benekte hele antesedenten i (1). Følgelig, er det ikke sant at S både vet at hun har hår på hodet og at hvis hun har hår på hodet, så eksisterer det ingen demon som bare lurer henne til å tro at hun har hår. Siden det er opplagt sant at dersom hun har hår på hodet, så er hun ikke lurt til å tro at hun har hår på hodet, følger det at vi benekte at vi vet at vi har hår. Med andre ord, kan lukningsprinsippet tvinge oss til å erkjenne at vi er like mye uvitende om at vi har hår som vi er i uvisse hva gjelder en slik demons mulige eksistens.

Dette poenget kan nå generaliseres til å gjelde for alle mulige ting som en slik ond demon kan kunne tenkes å manipulere. På denne måten vil dette argumentet, med støtte i lukningsprinsippet, kunne gi opphav til en radikal skeptisk konklusjon: om en slik demon kan manipulere oss til å ta feil om alt vi tror vi vet slik at vi ikke kan definitivt utelukke hans eksistens, så følger det at vi ikke vet noen ting i det hele tatt. Eller i det minst svært lite.

Andre skeptiske argumenter langs samme linje kan komme frem til like radikale konklusjoner med alternative skeptiske hypoteser eller eksotiske scenario, så som argumentet som følger av det såkalte lotteriparadokset.

Lukningsprinsippet i seg selv er ikke et skeptisk prinsipp, så noen har har støttet seg i dette for å slå kontra og argumentere mot skeptisisme. Filosofen G.E. Moore har for eksempel argumentert for at det er langt sikrere at vi vet at vi har hår, eller hender osv. enn at vi er uvitende om alt. Ifølge han kan vi derfor kombinere kunnskapen om at vi har hår eller hender til å utelukke at det kan finnes en slik ond demon som lurer oss. Moore konkluderer derfor med at vi kan vite med sikkerhet at skeptisisme er feil.

Flere filosofer har forsøkt å unngå den skarpe kontrasten mellom radikal skeptisisme og Moores anti-skeptisisme ved å problematisere selve lukningsprinsippet. Ifølge disse er det ikke slik at enhver kjent implikasjon kan bidra til å utvide ens kunnskap eller begrunnelse. Ytterligere betingelser må til. For eksempel, har filosofen Fred Dretske argumentert for at vi ikke kan slutte det han kaller for tungvektsproposisjoner fra mer trivielle ting vi vet fra før. Vi kan derfor ikke konkludere med at en ond demon ikke eksisterer fordi vi vet at vi har hår eller hender, siden det første er en tung metafysisk hypotese mens det siste er triviell hverdagskunnskap om oss selv og verden. Derimot kan vi konkludere med at vi har én hånd dersom vi vet at vi har to hender, siden denne nye kunnskapen er på samme nivå av trivialitet som den vi hadde fra før. Utfordringen til slike posisjoner er derimot å klargjøre på en prinsipiell måte det skillet som de påstår at går mellom de proposisjoner man kan bruke til å utvide ens kunnskap gjennom lukningsprinsippet og de man ikke kan bruke på denne måten.

Les mer om lukningsprinsippet på Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Les mer om lukningsprinsippet på Internet Encyclopedia of Philosophy.

Hawthorne, J. Knowledge and Lotteries, 2001. Finn boken i bibsys.

Holmen, H.A. The Primacy of Knowledge: A Critical Survey of Timothy Williamson´s Views on Knowledge, Assertion and Scepticism, 2007. Finn boken i bibsys.

Williamson, T. Knowledge and Its Limits, 2000. Finn boken i bibsys.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.