lukkelyd – språkvitenskap
er en språklyd som uttales med fullstendig lukke i munnen, se plosiv.
er en språklyd som uttales med fullstendig lukke i munnen, se plosiv.
er en språklyd som frembringes ved fullstendig lukke av artikulasjonsorganene fulgt av plutselig åpning (eksplosjon). Noen eksempler er de ustemte språklydene p, t, k og de stemte b, d, g. Plosiver kalles også lukkelyder, klusiler eller okklusiver.
er i fonetikk en lukkelyd (plosiv) som blir artikulert ved hjelp av inngående luftstrøm, og med lukking i strupehodet. Det er en type språklyd. Som ved andre plosiver blir det et fullstendig lukke i munnen, men strupehodet beveges nedover og
er i fonetikken det samme som en lukkelyd, altså en plosiv.
er det a som har størst og i som har minst. Av konsonantene har likvider (l, r) og nasaler (m, n) størst sonoritet, mens de ustemte lukkelydene (p, t, k) har minst. Les mer i Store norske leksikon fonetikk språkvitenskap
språkvitenskap uttale av en språklyd med en h-lignende pustelyd. I norsk vil ofte lukkelyder som p, t og k følges av en slik lyd (postaspirasjon), og i noen dialekter fins også en tilsvarende pustelyd før lukkelyden (preaspirasjon). Les mer
fra historien til andre språk. For eksempel ble den latinske lukkelyden b inne i et ord til en frikativ i spansk, som latin ‘habere’, å ha, som utviklet seg til gammelspansk 'aver'. Les mer i Store norske leksikon språkvitenskap språk
språkvitenskapen som er viet studiet av språklydene, kalles fonetikk. Læren om språklydenes funksjon i språket kalles fonologi. Språklyder frembringes av taleorganene. Vanligvis lages språklydene ved utgående luftstrøm. Luftstrømmen fra lungene passerer stemmerissen (glottis), der glottale lyder som h og stemmerisselukke (for eksempel dansk «stød») blir dannet, og modifiseres så i
er det å bruke taleorganene (som lepper, tunge og gane) til å uttale språklyder ved å variere innsnevringen i talekanalen. Stedet for innsnevringen kalles artikulasjonsstedet. Det kan varieres på en rekke måter. For eksempel har p, b og m innsnevring
språkvitenskapelige analysen som kjennetegner den indiske grammatiske tradisjonen. De indoeuropeiske språkene går alle tilbake til et felles grunnspråk, urindoeuropeisk, som er blitt splittet i en rekke grupper. Grunnspråket som alle indoeuropeiske språk går tilbake til, er ikke direkte bevart gjennom skriftlig overlevering, men bare kjent ved rekonstruksjoner på grunnlag av