lov om svangerskapsavbrudd – abortloven

Abortloven gir nærmere regler om adgangen til svangerskapsavbrudd. Loven består av 15 bestemmelser og ble sist endret ved lov av 2009-05-08-25 med virkning fra 15. februar 2010.

Abortloven slår fast at samfunnet så langt det er mulig skal sørge for etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging. Dette er for å skape en ansvarsbevisst holdning og for å begrense antallet svangerskapsavbrudd. Abortloven gir en gravid kvinne rett til å få informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne når svangerskapet fører til alvorlige vansker for henne.

Det er kvinnen som tar det endelige valget i forhold til svangerskapsavbrudd før utgangen av tolvte svangerskapsuke dersom tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.

Abortloven regulerer også adgangen til svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke. Svangerskapsavbrudd kan skje etter tolvte svangerskapsuke blant annet dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnen, eller kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon. Det samme kan skje dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom på grunn av arvelige anlegg, eller at barnet kan få sykdom eller skadelig påvirkning under svangerskapet.

Svangerskapsavbrudd kan også skje etter tolvte svangerskapsuke dersom svangerskapet er et resultat av seksualforbrytelser. Dersom den gravide kvinnen er alvorlig sinnslidende eller er i betydelig grad psykisk utviklingshemmet kan også svangerskapsavbrudd etter tolvte svangerskapsuke skje. Svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kan bare skje på sykehus. Inngrep som utføres før utgangen av tolvte svangerskapsuke i annen institusjon som fylkesmannen har godkjent. Det er kun leger som kan utføre svangerskapsavbrudd.

Etter utgangen av attende svangerskapsuke kan et svangerskap ikke avbrytes med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.

Abortloven regulerer videre hvordan den gravide kvinnen skal gå fram for å søke svangerskapsavbrudd. Det må fremmes en begjæring om svangerskapsavbrudd overfor en lege. Dreier det seg om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke kan begjæringen også fremsettes overfor en nemnd. Begjæringen skal fremsettes av den gravide kvinnen, men er hun under 16 år skal foreldrene (eller andre som har foreldreansvaret) normalt gis anledning til å uttale seg. Er kvinnen psykisk utviklingshemmet skal vergen hennes få anledning til å uttale seg. Dersom den gravide som søker abort har alvorlig psykiske lidelser eller psykisk utviklingshemmet kan begjæringen settes frem av en verge. Ved uenighet mellom den gravide og de som har rett til å uttale seg skal avbrytelse av svangerskap bare foretas med samtykke fra fylkesmannen.

Abortloven har bestemmelser som gir føringer for hvordan en begjæring om svangerskapsavbrudd etter tolvte uke skal vurderes. Generelt gjelder en regel om at jo lengre svangerskapet har kommet, desto sterkere grunner må tale for avbrudd for å få innvilgelse til dette. Nemndas vedtak om å tillate eller nekte svangerskapsavbrudd skal begrunnes skriftlig. Dersom nemndas vedtak er å nekte svangerskapsavbrudd så blir vedtaket sendt til en sentral klagenemnd for ny prøving, med mindre begjæringen trekkes.

Abortloven har en regel som sier at dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse, så kan det avbrytes uten hensyn til bestemmelsene i abortloven.

Abortloven har bestemmelser om straffeansvar ved svangerskapsavbrudd i strid med loven med videre. Loven har videre en regel om tilrettelegging av sykehustjenesten slik at det til enhver tid er mulig å få utført svangerskapsavbrudd samt at kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd kan få veiledning om svangerskapsforebyggende tiltak dersom de ønsker det.

Abortloven (lov av 13. juni 1975 nr. 50) avløste lov om svangerskapsavbrott i visse høve av 11. november 1960. Forut for loven av 1960 hadde man bestemmelser i straffelovens § 245 som slo fast at rettsstridig fosterfordrivelse var straffbart. Det var uklart hva som lå i begrepet ”rettsstridig” og i praksis var det utøvende lege som måtte tolke begrepet. Dette medførte variabel praksis og forskjellsbehandling av pasienter.

Etter loven av 1960 kunne en gravid kvinne blant annet få tillatelse til svangerskapsavbrudd dersom det var alvorlig fare for livet eller helsa til kvinnen. I denne vurderingen skulle det tas hensyn til om kvinnen var særlig disponert for somatisk eller psykisk sykdom. Det skulle også tas hensyn til levekår og andre omstendigheter som kunne gjøre kvinnen syk eller medvirke til at hun kunne få en fysisk eller psykisk helseknekk. Kvinnen kunne også få tillatelse til svangerskapsavbrudd  dersom det var alvorlig fare for arvefeil hos noen av foreldrene, sykdom hos kvinnen under svangerskapet eller skade på fosteret med alvorlig konsekvenser.

Svangerskapsavbrudd skulle også etter loven av 1960 helst skje innen utgangen av 12. svangerskapsuke. Det var kvinnens lege som skulle sende inn en søknad til en legenemnd. Dersom kvinnens lege mente at det ikke var tilstrekkelig tungtveiende grunner til å søke abort eller at det var utenfor lovens bestemmelser kunne legen la være å sende inn en søknad. Nemnda som skulle vurdere søknaden besto av to leger, og søknaden ble kun innvilget dersom begge støttet beslutningen. En gravid kvinne som ønsket svangerskapsavbrudd var derfor avhengig av både at hennes egen lege støttet henne og at begge leger i nemnda støttet avgjørelsen hennes (se Ot.prp.nr.38 (1974-1975)). 

På bakgrunn av offentlig, faglig og politisk debatt fremsatte Regjeringen forslag om en ny lov om svangerskapsavbrudd som trådte i kraft 1. januar 1976.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.