Lotteriparadokset er ett av flere epistemiske paradokser innenfor erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi. Dette paradokset avdekker dype utfordringer for vår tenkning omkring bekreftelse mer generelt, men også mer spesifikke problemer for vår forståelse av sannsynlighet.
lotteriargumentet
Det er naturlig å tenke at hvorvidt en oppfatning eller påstand er sann, er noe som er mer eller mindre sannsynlig gitt ens evidens og bakgrunnsinformasjon.
Om man kaster kron og mynt, er sjansen 0,5 for at mynten vil lande slik at den viser kongens hode opp, altså kron, siden mynten har to sider som har like stor sjanse for å lande opp. Sannsynligheten er derfor 0,5 for at det vil være sant at mynten viser kron etter at den er blitt kastet. Om en derimot kaster terning, vil det være langt mindre sannsynlighet for at terningen viser seks prikker, enn for at mynten viser kron, fordi en terning har seks alternative sider som alle kan lande opp, der mynten bare har to. En påstand om myntens utfall vil derfor være langt mer sannsynlig enn en påstand om terningens utfall.
I et stort lotteri der kun ett lodd trekkes ut som vinner, er vinnersjansen for hvert enkelt lodd forsvinnende liten. Om det er 1 000 000 lodd i lotteriet, vil hvert lodd ha én milliondels sjanse (0,000001) for å vinne. Med andre ord er det høy grad av sannsynlighet for at det loddet du har, ikke er et vinnerlodd. Likevel kan vi ikke vite at loddet ikke vinner.
Hadde vi visst at dette ene loddet ville tape trekningen gitt at det bare er én milliondels sjanse for at det vinner, så ville vi jo kunne vite dette om hvert enkelt av de andre loddene også. Med andre ord ville vi da kunne vite at ingen lodd vinner. Men vi vet jo nettopp at ett lodd vinner. Følgelig kan vi heller ikke vite at vårt lodd ikke vinner, selv om det er svært høy grad av sannsynlighet for at så er tilfelle.
Det paradoksale ved slike lotteri-eksempler er at det nettopp er svært høy grad av sannsynlighet for at vår påstand om at loddet ikke vinner, er sann, samtidig som vi ikke kan si at vi vet at loddet ikke vinner. En slik grad av sannsynlighet er noe vi sjelden eller aldri påtreffer i vitenskapen eller andre sammenhenger. Så hvis vi ikke kan vite at loddet vårt ikke vinner, selv om det kun er én milliondels sjanse for at det faktisk vinner, tenker mange at vi heller ikke kan påstå at vi vet andre ting som har langt, langt mindre sannsynlighet for å være sant.
Men vi tror jo at vi vet en rekke ting som ikke er helt sikkert, men som har høy grad av sannsynlighet. Følgelig får vi et paradoks der vår tenkning omkring sannsynlighet og kunnskap i lotteri-eksempler er i konflikt med vår tenkning omkring sannsynlighet og kunnskap på andre områder.
Siden lotterier kan gjøres uendelig uten at vi kan vite sikkert at loddet ikke vinner, kan derfor slike lotteri-eksempler tas til inntekt for en vidtrekkende skeptisisme om kunnskap og bekreftelse. Det vil ikke være noen rimelig sannsynlighet innenfor vitenskapene eller hverdagslivet som ikke vil overgås av sannsynligheten i et slikt mulig lotteri-eksempel. På den måten risikerer vi derfor at lotteri-eksemplene kan brukes av en skeptiker til å underminere troen på enhver form for kunnskap som er basert på observasjon og sannsynlighet.
En annen grunn til at lotteri-eksemplene kan brukes som brekkstang for skeptisisme, som den australske filosofen John Hawthorne (født 1964) argumenterer i boken Knowledge and Lotteries, er at alle kontingente påstander om verden hviler på en eller flere andre påstander som på samme måte som påstandene i lotteri-eksemplene overfor har svært høy grad av sannsynlighet, uten at vi vet at de er sanne.
Hawthorne nevner for eksempel at de fleste av oss hver dag deltar i et såkalt hjerteinfarkt-lotteri. Det er svært liten sjanse for at vi får et hjerteinfarkt i dag, men vi vet aldri. Siden vi ikke vet at vi ikke vil få et hjerteinfarkt i dag, så vet vi heller ikke at vi skal på jobben i morgen. På samme måte kan vi argumentere for at det en sanser direkte akkurat her og nå, har svært høy grad av sannsynlighet for å være sant, men at det like fullt ikke kan være noe vi vet er sant fordi det er liten, men likevel reell risiko for at vi deltar i hallusinasjons-lotteriet, og at vi derfor for øyeblikket er utsatt for en vidtrekkende hallusinasjon.
Om disse argumentene har noe for seg, kan vi altså vite svært, svært lite om verden og oss selv basert på observasjon og sannsynlighet. Vi kan riktignok sannsynliggjøre slike oppfatninger og dermed ha gode grunner for å tro det vi tror om verden og oss selv. Men vi kan aldri komme til det punktet hvor vi kan vite noe så lenge sannsynligheten er mindre enn én, siden alle sannsynligheter lavere enn dette vil kunne utsettes for ett eller begge av disse lotteri-argumentene.
Lotteri-eksemplene vil også kunne skape problemer for naturlige regler og prinsipper innen vitenskapen for det vi antar er et legitimt eller rasjonelt grunnlag for å akseptere ulike påstander og oppfatninger. Høy sannsynlighet som likevel er under én, er gjerne ansett som godt nok grunnlag for akseptere at noe er sant eller usant. Men som logikeren Henry Kyburg påpekte i 1961, vil en slik regel for enhver sannsynlighet lavere enn én generere selvmotsigelser gitt visse prinsipper innen epistemisk logikk.
Innen epistemisk logikk har man tenkt at rasjonelle eller legitime oppfatninger samler seg opp slik at hvis du på et rasjonelt grunnlag tror at noe p er sant, og på samme måte tror at noe q er sant, så kan du på rasjonelt grunnlag tro både p og q, selv om begge deler ikke kan være sant. For om en sannsynlighet på 0,99 gir grunnlag for å tro at noe er sant, har man grunn til å tro for ethvert lodd i et lotteri på 100 lodd, og kun én vinner, at det ikke vinner. Samtidig har man grunn til å tro at det vil være en vinner av de hundre. Om disse to oppfatningene begge har rasjonelt grunnlag og det rasjonelle grunnlaget samler seg opp slik som prinsipper innen epistemisk logikk hevder, så følger det at en både har rasjonelt grunnlag for å tro at det ikke blir noen vinner i lotteriet, og at det blir en vinner. Med andre ord har en nå rasjonelt grunnlag for å akseptere og tro at en selvmotsigelse er sann.
Det har kommet flere ulike forslag på hvordan man skal forholde seg til lotteriparadokset og dets mulige konsekvenser. De fleste aksepterer at en ikke kan vite at loddet ikke vinner, selv om det er svært, svært usannsynlig at det vinner, men man har på ulike måter forsøkt å isolere dette kunnskapstapet til kun å gjelde for påstanden om lotteriet. Hawthorne argumenter for eksempel for at kravene vi stiller til en påstands sannsynlighet for at den skal kunne være noe vi vet, er noe som varierer mellom ulike situasjoner eller kontekster.
Den britiske filosofen Timothy Williamson (født 1955) har derimot hevdet at paradokset viser at ingen påstand kan telle som kunnskap med mindre den har sannsynlighet én. Videre har han hevdet at det ikke er rasjonelt grunnlag for å akseptere noe som sant, før sannsynligheten for at dette er sant, når én eller høyere. Sist, men ikke minst, mener han at terskelen for hva en rasjonelt kan akseptere, er det samme som terskelen for når en kan påstå at noe er sant – nemlig at sannsynligheten er én eller høyere, eller altså at en vet det en påstår eller aksepterer som sant. Men for å unngå skeptisisme har Williamson argumentert for at det i en rekke tilfeller faktisk er en sannsynlighet lik eller høyere enn én for at noe er sant.
Kyburg på sin side tok lotteriproblemet til inntekt for et syn der man oppgir prinsippet om at rasjonelt grunnlag for ulike oppfatninger samler seg opp. Han aksepterer derfor at en kan ha rasjonelt grunnlag for å ha en mengde oppfatninger, selv om en vet at denne mengden er inkonsistent. Ifølge Kyburg kan en derfor være fullt ut rasjonell selv om en vet at en nå aksepterer flere oppfatninger som umulig kan være sanne på likt.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.