Losbording
Los i ferd med å entre skip fra losbåt. Eksempel fra Long Beach, California. Flagget øvers er det internasjonale signalflagget (H) som føres av alle losbåter når los er ombord.
Losbording
Lisens: CC BY SA 3.0
Losing ved kai
Los veileder her kaptein på broving ved tillegging av tankskip. Eksempel fra LNG-terminalen ved Melkøya i Finnmark.
Losing ved kai
Lisens: CC BY SA 3.0
Los-PC
I mange land har losene med eget navigasjonssystem som brukes under losing. Her monterer en engelsk los sitt GPS-system på et tankskip. Innfelt bilde av los-PC.
Los-PC
Lisens: CC BY SA 3.0
Losbåt
Typisk norsk losbåt. Innfelt eksempel på internasjonale symbol som finnes i sjøkartene. Dette er steder hvor losene møter skipene.
Losbåt
Lisens: CC BY SA 3.0

Los er en farvannskyndig person som mot betaling veileder skip under navigering i kystfarvann.

Faktaboks

Etymologi
av nedertysk, fra eldre engelsk ‘veiviser’

I Norge er losene sertifiserte statsloser (ansatt i Kystverket) og lønnet med årslønn. I andre land kan det være andre ordninger, samt spesialisert losing med eksempelvis havnelos, elvelos og islos. I Norge er det i hovedsak krav til at skip med lengde over 70 meter som seiler innenfor grunnlinjen skal ha los. Losene border fartøyet ved utpekte bordingsmerker langs kysten ved hjelp av losbåt eller helikopter. Skipene betaler et losgebyr som er regulert i egen forskrift. Losordningen i Norge var tidligere regulert i en egen loslov, men denne er nå en del av Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven).

For å bli tatt opp som losaspirant må søkeren oppfylle kvalifikasjonskrav i henhold til egen forskrift. Dette er i hovedsak å inneha skipsførereksamen, minimum overstyrmannssertifikat og minst tre års fartstid som ansvarshavende vaktoffiser, samt å ha plettfri vandel. Under tjeneste bærer losene reglementert uniform og skal på forlangende vise sitt legitimasjonskort. Det er cirka 280 statsloser i Norge, fordelt på 18 losstasjoner. Lostjenesten utfører cirka 40 000 losoppdrag i året.

I Norge har rederier adgang til å ansette sine egne farvannskyndige navigatører med farledsbevis som gir anledning til å seile uten statslos på gitte strekninger. Disse må gå opp til en teoretisk og praktisk prøve som organiseres av Kystverket.

Historikk

De eldste norske bestemmelser om losing finnes i Magnus Lagabøtes landslov av 1276, som også fastsatte lostakster. Den senere dansk-norske lovgivningen hadde også bestemmelser om losvesen. Rett til å lose ble gitt av kongen ved losbrev. Ved en kongelig forordning fra 1561 ble det innført plikt for skipene til å bruke los i visse farvann. Forordningen fastsatte ikke tilsvarende takster, og dette førte til kjøpslåing og hyppige tvister om losbetalingen. Konkurransen om losinntektene brakte etter hvert hele losvesenet i et forfall.

For å bringe orden i forholdene gav Admiralitetet i 1720 en av Tordenskiolds tidligere offiserer, kapteinløytnant Gabriel Christensen, i oppdrag å foreslå en ny plan, og samme år ble det opprettet en fast losadministrasjon. Kysten ble delt i to overlosdistrikter, det sønnen- og det nordenfjelske. Distriktene ble inndelt i losoldermannskaper, tjenesten regulert ved instrukser, og takster fastsatt. Ingen måtte lose uten å ha lospatent, utstedt av en av overlosene. I 1725 ble alle skip som kom fra eller gikk til utlandet, pålagt losplikt. Denne ordningen ble stående i den norske loslov av 1824 og var i hovedtrekkene gjeldende helt til 1948. Fra 1857 var kysten delt i tre overlosdistrikter.

Losyrket var det meste av denne tiden preget av hard konkurranse losene imellom. Det viktigste var innlosingen fra sjøen, og losene lå oftest langt utenfor kysten for å kapre skipene før sine kolleger. Losene måtte selv holde sine losbåter, disse var ofte dårlige, og forlis ikke sjeldne. For å borde et skip måtte losen ofte hoppe i sjøen med kasteline om livet, og losgutten måtte seile losbåten hjem igjen. De økonomiske kårene for losene stod ikke i forhold til deres farefulle yrke. Først etter 1900 ble det bedring i forholdene, dels ved at båtmateriellet ble bedre og dels ved at det ble opprettet felleskasser for losing, det vil si at alle sjøloser innen et antall nabokretser delte de samlede inntekter av losingen.

Utviklingen av dampskipsfart og havfiske medførte en sterk økning i trafikken langs kysten. Losingen her ble besørget av kjentmenn (fra 1911 benevnt kystlos), som måtte ha sertifikat som los, men for øvrig var private næringsdrivende. Særlig under første verdenskrig hadde disse kystlosene i løsfart (til forskjell fra rutefart) meget gode inntekter, mens statslosene tjente forholdsvis lite, og det var stadig konflikter mellom dem. En lovkomité oppnevnt i 1936 lyktes ikke i å finne en tilfredsstillende ordning. En ny komité av 1945 fikk som mandat å utrede muligheten av å samle statslosene og kystlosene i én etat, hvilket førte til losloven av 1948. Denne loven ble senere revidert flere ganger, og siden 2019 har lovene knyttet til losing vært en del av Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven).

Tilbringertjenesten med losbåter ble lenge besørget av Kystverket, men siden 2016 er dette basert på anbud til private leverandører. I de fleste land vil nå losene ha med sitt eget navigasjonsutstyr. Dette er normalt et elektronisk kartsystem som plugges til skipets navigasjonsutstyr via en standardisert «pilot plug». I enkelte land kan også losene ha med komplett navigasjonssystem som gir losen sikker informasjon om posisjon, kurs og fart.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2021). Fremføring av skip for maritime studier. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg