Lokaliseringsteori er teori om bedrifters eller etablereres valg av fysisk beliggenhet. Teorien kan enten ha som formål å forklare valg av lokaliseringssted, eller å analysere hvilken beliggenhet som er best ut fra gitte betingelser.
Man skiller mellom tradisjonell lokaliseringsteori, restruktureringstesen og nyere perspektiver som i større grad fokuserer på historiske forløp og næringsklynger.
Den tradisjonelle lokaliseringsteorien går ut på å finne stedet med lavest produksjonskostnader for bedriften. For å finne dette stedet vurderes tre lokaliseringsfaktorer etter tur:
Stedet med lavest produksjonskostnader er der summen av disse kostnadene er lavest. Lokaliseringsfaktorer er produksjonsfaktorer eller innsatsfaktorer hvis tilgang varierer mellom ulike geografiske områder.
Den første faktoren er samlede transportkostnader av råvarer til bedriften og ferdigvarer til markedet. Vektendringer i produksjonen, det vil si om vekten av råvarer er større eller mindre enn vekten av det ferdige produktet, avgjør om lavest produksjonskostnader oppnås ved råvarestedet eller i markedet.
Bedrifter med stort vekttap i produksjonen vil lokaliseres ved råvarekilden. Det er rimeligere å transportere ferdigvarer fra råvarestedet til markedet enn langt tyngre råvarer til en produksjonsbedrift i markedet.
Varer som får økt vekt i produksjonen vil derimot lokaliseres i markedet. Ett eksempel er ølbrygging som har behov for store mengder vann som regnes som en produksjonsfaktor som er til stede over alt. Det blir rimeligere å transportere råvarer til markedet for ølbrygging der enn å transportere øl til markedet.
Den neste lokaliseringsfaktoren som vurderes er arbeidskraftkostnader, som tar med både lønnskostnader og produktivitet hos arbeidskraften.
Arbeidskraft med bestemte kvalifikasjoner, som for eksempel maskiningeniører, er en sentral produksjonsfaktor for noen bedrifter, og det er arbeidskraft som det er lettere å rekruttere i noen områder enn i andre. Det gjør denne typen arbeidskraft til en faktor som bedrifter vil vurdere ved sine lokaliseringsvalg.
Til sist vurderes agglomerasjonsfordelerog –ulemper. Det er kostnader som en bedrift sparer eller får ved å lokalisere seg nær andre bedrifter.
Fordeler er blant annet at bedrifter kan rekruttere erfaren arbeidskraft og få tilgang på tilpasset infrastruktur når flere tilsvarende bedrifter lokaliseres i samme område. Ulemper kan være stigende kostnader til lønn og lokaler på grunn av lokal konkurranse.
Den tradisjonelle lokaliseringsteorien ble utfordret av restruktureringstesen fra 1970-tallet. Den la vekt på at store foretak er i stand til å plassere ulike deler av foretaket i områder der produksjonsbetingelsene er best. Et typisk resultat er en regional eller global arbeidsdeling der ulike typer av arbeidsplasser lokaliseres i forskjellige regioner og land.
Hovedstadsområder og storbyer i avanserte land har hovedkontorer, administrasjon ellers og FoU-avdelinger.
Avansert produksjon havner ofte i tradisjonelle industriområder med faglært arbeidskraft og teknisk kompetanse.
Den enkle og standardiserte produksjonen plasseres derimot i utkantområder og land med lave kostnader, såkalte lavkostnadsland, med god tilgang på ufaglært arbeidskraft.
Lokaliseringsteorier har i senere tid lagt mer vekt på betydningen av geografisk sammenklumping av næringsaktivitet, såkalte regionale næringsklynger, og av kompetanse som en sentral lokaliseringsfaktor.
Man har også lagt økt vekt på at lokaliseringsvalg i en periode skaper betingelser for etablering av næringsaktivitet i senere perioder, det vil si at dagens lokaliseringsmønster må forstås i et langt historisk perspektiv.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.