I sjøfarten brukes logg eller å logge om å føre protokoll, om straff og om å måle hastighet.

En logg er en protokoll eller bok hvor man noterer kurs, signaler, hendelser.

Å logge kan bety å ilegge en sjømann straff (særlig bøter) for forseelse i tjenesten, noe som skal føres inn i skipsdagboken).

Å logge kan bety å måle hastigheten til et skip. Man kan logge på flere måter:

Håndlogg er den eldste typen, og består av loggflyndre og loggline på rull. Flyndren er en sektor av tre belastet langs buen så den stiller seg loddrett i vannet; den tjener som fast punkt for målingen, og man stikker ut på linen akkurat så fort som skipet seiler. Linen er oppmerket med knoper i slik innbyrdes avstand at når det løper ut én knop i loggetiden (f.eks. 30 s), svarer dette (med jevn fart) til én nautisk mil (1852 m) i én time; 1 knops fart er følgelig 1852 : 3600 = 0,514 m per s. På 30 s blir dette 15,43 m, hvilket altså skal være avstanden mellom knopene på linen ved 30 s loggetid. At et skips fart angis i knop, skriver seg altså fra bruken av håndlogg. Loggetiden måles gjerne med et lite timeglass (sandur). – Håndlogg brukes nå sjelden, men has ofte om bord som reserve.

Slepelogg, også kalt patentlogg eller hakkebrettlogg, har en propell som slepes etter fartøyet og vil gjøre et bestemt antall omdreininger per nautisk mil. Disse overføres av linen til et telleverk på rekken akterut (hakkebrettet), som da registrerer den utseilte distanse; av denne kan farten regnes ut. Det telleverket viser overføres som regel elektrisk til broen (bestikklugaren). Slepeloggens lange line er til atskillig ulempe, særlig må den passes, og eventuelt hales inn, under manøvrering.

Undervannslogg brukes på moderne, hurtiggående skip. Denne er fast anbrakt i eller gjennom skipets bunn. Opprinnelig var det to hovedtyper: trykklogg og propellogg (turbinlogg). Den første bygger på Pitots prinsipp for måling av vannets fartstrykk i et stigerør (se pitotrør). I propellogg måles vannhastigheten i et rør som vannet passerer. Denne kan ha to konsentriske rør, hvorav det indre og noe lengre røret har innstrømningsåpning på forsiden. Oventil i et utvidet parti er det lagret en propell; vannet passerer denne og løper over i det ytre rør, som nedentil har avløpsåpning i akterkant. Propellens aksel driver et elektrisk kontaktapparat, som gir impulser til et telleverk for utseilt distanse. Senere er det kommet to andre typer som stadig får større anvendelse pga. økende krav til nøyaktighet, nemlig elektromagnetisk logg (induksjonslogg) og dopplerloggen. Induksjonsloggen baserer seg på at en vekselspenning setter opp et magnetfelt mellom to poler nedsenket i vann. Så lenge fartøyet ligger rolig vil magnetfeltet være symmetrisk om polene, men ved bevegelse vil feltet faseforskyves proporsjonalt med den hastighet fartøyet har gjennom vannet. Faseforskyvningen måles og omregnes til hastighet. Dopplerloggen baserer seg i utgangspunktet på samme prinsipp som et ekkolodd, dvs. utsendelse av lydimpulser. Så lenge fartøyet ligger rolig vil den utsendte impuls bli reflektert fra bunnen eller vannet med samme frekvens som den ble sendt. Beveger fartøyet seg, vil reflektert puls ha en høyere frekvens enn den utsendte. Frekvensforandringen er avhengig av hastigheten og kan følgelig omregnes slik at det er mulig å avlese fartøyets hastighet på et instrument om bord.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.