Lodding
Kartverket sjekker eksakt dybde på et skvalpeskjær med et håndlodd og loddline.
Lodding
Lisens: CC BY SA 3.0
Loddskudd og bunntype
Dybder (loddskudd) og bunntype funnet med lodding er gjengitt i kartet. Bildet viser et lite håndlodd for bruk på grunt vann. Her eksempel fra et eldre norsk sjøkart.
Loddskudd og bunntype
Lisens: CC BY SA 3.0
Loddline
I tidligere tider var loddlinene merket på en standardisert måte, slik vist her.
Loddline
Lisens: CC BY SA 3.0
Loddeapparat
Mekanisk loddeapparat med sveiv og viserinstrument. Til høyre er vist forskjellige former for lodd.
Loddeapparat
Lisens: CC BY SA 3.0
Patentlodd
Patentlodd basert på avlesing av vannsøye i et glassrør. Et fargestoff viste hvor langt vanntrykket hadde presset vannet inn i røret.
Patentlodd
Lisens: CC BY SA 3.0

Lodd er apparater eller innretninger som tidligere ble brukt på skip for å måle vanndybden, eller under oppmåling for utvikling av sjøkart. I sin enkleste form består dette av et blylodd og en loddline. Ved å studere fragmenter fra havbunnen som fulgte med loddet til overflaten, samt føle responsen i loddline, kunne også bunntypen bestemmes. En lodding av dybden kalles gjerne et loddskudd.

Faktaboks

Etymologi
samme ord som lott og lut, ‘del, andel’

Enkle håndlodd og mekaniske loddeapparater ble gradvis erstattet av ekkolodd etter andre verdenskrig. Det er fortsatt store områder i enkelte sjøkart som er basert på oppmåling med denne enkle typen lodd.

Historikk og virkemåte

Den opprinnelige formen for lodd bestod av et slankt blylodd med tilhørende loddline – gjerne av utjæret hamp. På loddlinen var det standardiserte merker som representerte antall meter eller favner. Størrelsen og utformingen av selve loddet kunne variere noe, etter hvilken dybde det skulle benyttes på. De vanlige håndloddet kunne veie mellom 3 – 6 kg, mens dyploddet kunne veie 12 – 30 kg. I bunnen av loddet var det vanlig at det var en fordypning som kunne fylles med myk talg eller smør, slik at bunnfragmenter kunne feste seg i dette, og bunntypen dermed bestemmes. Å fylle gropen med smør ble ofte omtalt som å armere loddet. Når det på tradisjonelle norske sjøkart er notert bunntype, er dette som oftest basert på denne metoden.

I tidligere tider var lodding svært viktig for sikker navigasjon, spesielt langs kysten, eller ved innseiling mot kysten. For nøyaktig lodding krevdes at linen var tilnærmet loddrett når loddet var i bunn, hvilket krevde at skipet lå i ro eller seilte forholdsvis sakte. På grunt vann ble det utviklet loddemetoder som gjorde at loddingen kunne foretas helt opp til ca. 15 knop. Dette krevde at loddegasten som bestod loddingen hadde god trening.

For å effektivisere loddingen – ikke minst på større dyp, ble det utviklet spesielle loddeapparater. Dette var som regel en sveivemekanisme hvor selve loddet var feset i en tynn wire eller stålstreng, og dybden ble vist i favner eller meter på et tilkoblet telleverk eller viserinstrument. På slike loddeapparater kunne det også festes patentloddeapparat, der dybden registreres ut fra vanntrykket loddet utsettes for. Det fantes flere varianter av dette, og noen virket slik at et fargestoff viste hvor langt vanntrykket hadde presset en vannsøyle inn i et skalert glassrør – og man derfra kunne lese av dybden (se Boyle-Mariottes lov), mens andre kunne ha mekaniske telleverk eller visere som ble drevet av vannstrømmen i det mekanismen sank mot bunnen. Eksempel på en slik innretning var briten Edward Massey's loddeapparat fra 1802.

Andre mer spesielle versjoner av lodd med eksplosiver, som ble utløst når det traff bunnen, har også vært i begrenset bruk i en periode. Disse loddene, med eksplosiver, ble gjerne kalt fri-lodd eller elektrolodd. I det loddet sank med konstant hastighet på 2 m/s kunne man ta tiden fra det gikk i vannet, til man hørte eksplosjonen i en spesiell «undervannshøytaler» om bord. Dybden ble da gitt av målt tid dividert med synkehastigheten. Gikk skipet forover måtte den målte distansen til bunnen korrigeres for skipets seilte distanse.

Navigasjon med lodd

Bruk av lodd (og senere ekkolodd) har hatt stor betydning for kontroll av bestikket i usiktbart vær, og når andre navigasjonssystemer ikke har vært pålitelige. Dette forutsetter at kartet har tilstrekkelig tett med dybdeangivelser, og helst at bunnen har noe varierende dybder. Det tas et antall loddskudd med jevne mellomrom (en loddskuddsrekke) som lett kan sammenholdes med kartet i den kurslinje man har seilt.

Med ekkolodd representerer en slik loddskuddsrekke en sammenhengende dybdekurve (ekkogram) som vil representere en stedlinje. I enden av loddskudsrekken som stemmer overens med kartet vil man da ha en observert posisjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
  • Kjerstad, Norvald (2020). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg