Synet på vann som et hellig og helligende, rensende element finnes i tro og kult hos nær sagt alle folk. Kilden med sitt «levende vann» er overalt blitt sett på som en åpenbaring av hemmelighetsfulle krefter; det samme gjelder store elver. Vievannet som gjennom riter er blitt befridd for alt ondt og skadelig, har makt til å verne det menneske som blir stenket med det, mot alle demoniske innflytelser; det skjermer mot sykdom og verner hus og fe. Bruken av vievann finnes både i romersk-katolsk og ortodoks kristendom og i tibetansk buddhisme. I kristendommen tenkes dåpshandlingen å drive djevelen ut; Tertullian forklarer denne evnen hos vannet ved at Guds ånd i begynnelsen svevet over det. Forestillingen om en foryngelsens brønn er babylonsk, og den går senere igjen i det kristne Vest-Europa. En livets kilde med vann som gjør udødelig, kjennes også i Det gamle testamente. I det nye testamente er det tale om livets vann som Kristus gir, og som i den troende blir «en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh, 4,14).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.