Synet på vann som et hellig og helligende, rensende element finnes i tro og kult hos nær sagt alle folk. Kilden med sitt «levende vann» er overalt blitt sett på som en åpenbaring av hemmelighetsfulle krefter; det samme gjelder store elver. Vievannet som gjennom riter er blitt befridd for alt ondt og skadelig, har makt til å verne det menneske som blir stenket med det, mot alle demoniske innflytelser; det skjermer mot sykdom og verner hus og fe. Bruken av vievann finnes både i romersk-katolsk og ortodoks kristendom og i tibetansk buddhisme. I kristendommen tenkes dåpshandlingen å drive djevelen ut; Tertullian forklarer denne evnen hos vannet ved at Guds ånd i begynnelsen svevet over det. Forestillingen om en foryngelsens brønn er babylonsk, og den går senere igjen i det kristne Vest-Europa. En livets kilde med vann som gjør udødelig, kjennes også i Det gamle testamente. I det nye testamente er det tale om livets vann som Kristus gir, og som i den troende blir «en kilde med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh, 4,14).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.