linnea

Linnea har forveda stengler og er dermed en dvergbusk. Stenglene er omtrent en millimeter tjukke, men kan bli mange meter lange. Langs stengelen finnes små, rundtanna blader to og to. Bladene er vintergrønne.

Små, rosa blomster sitter to og to på fem til ti centimeter høye, opprette stengler. De rosa, klokkeforma blomstene har fire pollenbærere og en undersittende fruktknute. Arret er synlig i åpningen til blomsten. Blomstene avgir en behagelig, særegen duft.

Fruktknuten har tre rom, men kun ett utvikles til frø, noe som betyr at frukta er ei nøtt. Spredning av nøttene skjer ved at begeret med de kjertelhåra forbladene løsner fra stilken. Disse strukturene festes lett til små dyr som kommer forbi, og frukta kan dermed spres til nye steder.

Linnea er vanlig i skog og lynghei. Arten finnes i hele landet til opp i fjellet.

Verdensutbredelsen er tempererte områder på den nordlige halvkule.

Linnea har vært brukt i folkemedisin mot en rekke plager som helvetesild, eksem og meslinger. De aller fleste sykdommene linnea har vært brukt mot har vært knytta til hudplager.

Det eldre navnet nårislegras, som har hatt stor utbredelse i ulike dialekter, viser til bruken mot hudsykdommer som har vært kalt nårisle. Risle er knytta til helvetesild, og forstavelsen har sammenheng med norrønt nár, lik eller døding.

Det systematiske navnet er etter Carl von Linné, som hadde denne planta som en favoritt og blant annet brukte den i våpenskjoldet sitt. I Critica Botanica (1737) skriver Linné om arten: «Denna lapska växt [...] växer lågt, är föraktad, blommar kort och liknar Linnaeus». Arten ble navngitt etter Linné i 1737 av Linnés venn og mentor, den hollandske botanikeren Jan Frederik Gronovius, og Linné brukte dette navnet på planta i sine floraer seinere.

• kaprifolfamilien
• Carl von Linné