Indiske suffragetter
India fikk tidlig en egen kvinnebevegelse. Indiske suffragetter demonstrerer i London, 1911.
Av /Museum of London.
Sarojini Naidu og Mahatma Gandhi
All-India Women’s Conference (AIWC) allierte seg med den indiske uavhengighetsbevegelsen, og fikk derfor større utbredelse og gjennomslag enn de andre. Bildet viser AIWCs daværende leder, Sarojini Naidu (1979–1949, foran til høyre), og Mahatma Gandhi i 1930.
Av /Agence de presse Meurisse.
Chipko-bevegelsen
Chipko-bevegelsen er en indisk miljøbevegelse grunnlagt i 1973, der kvinner har vært dominerende. Organisasjonen er kjent for sin «tre-klemming». Foto fra Uttar Pradesh, 1973.

I India har kvinner og menn formelt sett de samme politiske og økonomiske rettigheter, men på mange samfunnsområder er det fortsatt langt igjen til reell likestilling. Historisk sett har kvinner hatt få formelle rettigheter, og i dagens India er det stor variasjon i kvinners rolle i samfunnslivet, blant annet ut fra deres regionale, religiøse, etniske og økonomiske tilhørighet.

I kolonitiden, da India var underlagt Storbritannia, ble kvinners stilling i samfunnet mye diskutert, men fram til 1920-tallet var det primært menn som diskuterte dette. Mahatma Gandhi så på kvinnene som en viktig ressurs i frihetskampen og mobiliserte dem til innsats, selv om han ikke gikk inn for full likestilling mellom kjønnene.

India fikk tidlig en aktiv kvinnebevegelse. I 1927 ble All India Women's Conference stiftet, og etter hvert har en rekke kvinneorganisasjoner kommet til å spille en betydelig rolle. Kvinnene fikk stemmerett i 1949, og landet har i senere år hatt en relativt stor andel kvinner i administrasjon og forvaltning. Den indiske kvinnebevegelsens andre bølge, som vokste i omfang utover 1970-tallet, har markert seg særlig i saker som gjelder medgift, medgiftsdrap, voldtekt og arverett.

Myndighetene har til dels ført en aktiv likestillingspolitikk, og innførte en tredjedel kvoterte seter for kvinner til landsbyråd over hele India i 1992. På høyere politiske nivåer har det vært en økning i kvinnelige representanter, men andelen kvinner valgt til parlamentet er fortsatt relativt lav med 14,4 prosent ved valget i 2019.

Kolonitiden: Kvinnebevegelsens første bølge i India

Der det tidlig i selvstendighetskampen var menn som snakket om kvinner og deres stilling i samfunnet, fikk kvinnene etter hvert en egen røst. Tidlig på 1900-tallet begynte indiske utdannete kvinner å etablere egne nabolagsbaserte kvinnegrupper, der de ønsket å definere «kvinnespørsmålet» fra et kvinnelig ståsted. Disse små nabolagsgruppene utgjorde grunnlaget for at tre store nasjonale kvinneorganisasjoner ble dannet over tiårsperioden mellom 1917 og 1927: Women’s Indian Association (WIA), National Council of Indian Women (NCIW) og All India Women’s Conference (AIWC).

Disse tre organisasjonene var basert i forskjellige storbyer i India, og var opptatt av ulike saker, men de hadde det til felles at de var initiert av høyt utdannede kvinner tilhørende den engelskspråklige eliten og at de var opptatt av å representere alle kvinner i India. De kom til å utgjøre det som senere har blitt omtalt som kvinnebevegelsens første bølge i India, og en samlebetegnelse som har vært brukt om dem er sosialfeminisme. De kjempet for at kvinner og menn skulle være likestilte og ha like rettigheter, men i tråd med tidens idealer anså de kvinner og menn for å være grunnleggende forskjellige og at de derfor egnet seg til forskjellige typer oppgaver.

Women’s Indian Association (WIA) var den eldste av disse, og basert i Madras sør i India (nå Chennai). De var tett koblet opp til Teosofisk samfunn der Annie Besant var en sentral leder på denne tiden, og de var opptatt av stemmerett for kvinner. National Council of Indian Women (NCIW) ble etablert i Bombay (nå Mumbai) i 1925, og ledet av kvinner tilhørende byens rike forretningsfamilier. De var primært opptatt av veldedighetsarbeid for kvinner tilhørende lavere klasser, men arbeidet også med spørsmål angående lovgivning og brukte sin familiebakgrunn aktivt for å få større påvirkningskraft.

Den siste av disse tre kvinneorganisasjonene var All India Women’s Conference (AIWC), som holdt sitt første møte i Poona (Pune) i januar 1927. Gjennom å alliere seg med den indiske nasjonale kongressen (uavhengighetsbevegelsen), oppnådde de en mye større grad av nasjonal representasjon og geografisk utbredelse enn de to andre. En viktig sak for dem var kampanjen mot barneekteskap, og gjennomslag for «The Hindu Child Marriage Bill» i 1927. Barneekteskap, og en nedre aldersgrense for seksuelt samleie, hadde vært en kontroversiell sak siden 1891, og kvinneorganisasjonene tok nå dette opp som sin fanesak. De så på barneekteskap som en hindring for jenters individuelle utvikling og for deres muligheter for videre utdanning. Loven ble til slutt vedtatt som et kompromiss. Den kom til å inkludere også andre religiøse grupper enn hinduer, og ble omtalt som «The Child Marriage Restraint Act», men minimumsalderen for ekteskap ble satt til 14 år for kvinner og 18 år for menn, og alder for samtykke til samleie ble aldri nevnt.

Kampanjen mot barneekteskap var en samlende sak for kvinnebevegelsen i India, og ble sentral for at kvinneorganisasjonene fikk en mer framtredende rolle i kampen for selvstendighet utover 1930-tallet. Likevel var nettopp kvinners mer aktive deltakelse i selvstendighetskampen, der denne hadde første prioritet, en viktig årsak til at kvinnesaker ble lagt til side utover 1940-tallet. I tillegg ble etniske motsetninger og forskjeller i interesser på bakgrunn av klasse- og kaste-tilhørighet mer framtredende, og det var vanskelig å samle kvinnene om noen få saker.

Likestillingspolitikk og kvinnebevegelse i perioden 1947–1990

I perioden fra 1947, da India ble selvstendig, og fram til 1970 var det generelt lite fokus på kvinners fortsatt lave stilling i samfunnet. Med ny grunnlov for det selvstendige India (1949) fikk indiske kvinner stemmerett, og i løpet av de neste par tiårene fikk flere kvinner utdanning, en del middelklassekvinner gikk inn i yrkeslivet, og kvinner var nå tilsynelatende likestilt med menn. Kongresspartiet under statsminister Jawaharlal Nehru var opptatt av økonomisk vekst og «å bygge nasjonen», og de store kvinneorganisasjonene antok en velferdsrolle med veldedighet for svake grupper som sin fremste sak. Dette var også en periode da den vestlige kvinnebevegelsen lå nede.

Kvinnespørsmål inn på dagsorden

Indira Gandhi taler

Til tross for at India fikk en kvinnelig statsminister, Indira Gandhi, i 1966, var hun ikke spesielt opptatt av kvinnesak. Gandhi taler for Indian Workers' Association i London, januar 1969.

Av /NTB Scanpix.

På 1970-tallet var det flere begivenheter som førte til at kvinners stilling i samfunnet igjen ble aktualisert. Til tross for at India i 1966 hadde fått en kvinnelig statsminister med Indira Gandhi, var hun ikke spesielt opptatt av kvinnesak. Med sine steriliseringskampanjer har hun også blitt beskyldt for å føre en anti-kvinnepolitikk. Likevel var det nettopp under Indira Gandhis regjeringsperioder at en ny bølge kvinnebevegelse bredte om seg. Det er to viktige årsaker til det.

For det første hadde det utover 1960-tallet i vestlige land vokst fram en internasjonal kvinnebevegelse, og FN hadde i økende grad blitt opptatt av kvinners rettigheter internasjonalt. På oppfordring fra FN nedsatte man i India en komité som skulle se på kvinners status i India, og da komiteens rapport «Towards Equality» utkom i 1974 viste den ikke bare med tydelige tall at det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men at det hadde skjedd en forverring i kvinners stilling i samfunnet. Spesielt gjaldt dette fattige kvinner, og det var store kjønnsforskjeller med hensyn til arbeid, utdanning, helse og politisk deltakelse.

For det andre medførte Indira Gandhis populisme en gradvis utvidelse av det politiske rommet, samtidig som det oppsto nye sosiale bevegelser på den politiske venstresiden. Disse ble viktige plattformer for kvinners videre mobilisering, og en ny bølge kvinnebevegelse vokste fram.

Kvinnebevegelsens andre bølge

Denne nye, andre bølgen indisk kvinnebevegelse var forskjellig fra den første bølgen på flere måter. Det var ikke lenger noe forsøk på en all-indisk bevegelse. De forskjellige bevegelsene og gruppene oppsto forskjellige steder spredt rundt over hele India, og sakene de mobiliserte på tok utgangspunkt i forskjellige politiske plattformer og lokale forhold.

Et kjent eksempel på en slik tidlig kvinneorganisasjon er Self Employed Women’s Association (SEWA), som ble dannet i 1972 da Gandhi-inspirerte sosialister brøt ut av tekstilarbeidernes fagforening. De er i dag en stor landsomfattende fagforeningsorganisasjon som kjemper spesielt for kvinnelige arbeidstakere i uformell sektor. En annen gruppe fra denne tiden er Chipko-bevegelsen, som er en miljøorganisasjon opptatt av å hindre hogst og avskoging, og der kvinner har spilt en sentral rolle.

Utover 1980-tallet mobiliserte kvinner på mange saker og klarte å få gjennom flere lovendringer. De var særlig opptatt av saker som gjelder medgift, medgiftsdrap, voldtekt og arverett. Ledelsen i de forskjellige gruppene besto fortsatt av kvinner tilhørende eliten, men disse klarte i stor grad å utnytte sine horisontale forbindelser til statsapparatet samtidig som de enkelte gruppenes lokale forankring sikret en vertikal forankring med kvinner fra lavere samfunnslag.

En samlende sak for mange av kvinnegruppene var vold mot kvinner og voldtekt. Den såkalte Mathura-saken, der en kvinne var blitt voldtatt av politimenn mens hun satt i varetekt, ble en slik sentral sak. Kvinnebevegelsen argumenterte for at staten ikke kan tillate kriminelle overgrep utført av dens egne tjenestemenn, og at slike overgrep måtte straffes. En annen viktig sak var såkalte medgiftsdrap, som vil si at kvinner blir drept av svigerfamilien i tilfeller der svigerfamilien mener at det ikke har blitt betalt tilstrekkelig medgift. I begge disse sakene fikk kvinnebevegelsen raskt medhold fra myndighetene i den forstand at det førte til innskjerpende lovendringer.

I praksis skjedde det imidlertid ikke så mye. Sosiokulturelle patriarkalske normer og verdier var fortsatt førende, og kvinnebevegelsene skjønte at de ikke kunne regne med at saken var vunnet bare fordi de hadde fått gjennom et nytt lovtillegg. De endret dermed taktikk og fokuserte etter hvert ikke bare på lovendringer, men også på å informere kvinner om deres rettigheter og bistå dem med å kreve sin rett.

Kvinneunderskuddet

Indiske skolejenter
India har et kvinneunderskudd i alle aldersgrupper.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Et utbredt problem i India, som i klare tall belyser kvinners lave verdi i samfunnet, er det såkalte kvinneunderskuddet. Dette ble først internasjonalt problematisert i 1982 da den indiske økonomen og nobelprisvinneren Amartya Sen innførte begrepet «Missing Women» om dette (på norsk; «kvinneunderskudd» eller «forsvunne kvinner»).

Ved å gå gjennom statistikk over fødsler og levealder i lys av kjønn over tid, kunne Sen konstatere at antallet kvinner minsket i forhold til menn gjennom hele livssyklusen i alle aldersgrupper. Det fødtes færre jenter enn gutter, flere jenter enn gutter døde som små barn, og flere kvinner enn menn døde som voksne. Han fant tre viktige forklaringer på dette. For det første at jentefostre ble diagnostisert gjennom ultralyd og ble abortert vekk. For det andre at jentebabyer ble drept ved fødsel, eller at jentebarn fikk mindre mat og dårligere helseoppfølging enn sine brødre, og dermed døde tidlig. Og for det tredje at voksne kvinner fikk mindre mat og mindre helsehjelp enn menn og derfor døde tidligere. Konklusjonen til Sen var like tydelig som sjokkerende: Det store antallet «forsvunne kvinner» i India var et resultat av at man bevisst valgte bort jenter til fordel for gutter.

To bakenforliggende årsaker har vært trukket fram for å forklare dette. Den ene legger vekt på menns forrang foran kvinner og viser til at slekten regnes gjennom farslinjen innen hinduistisk slektskapsideologi. Mange familier gjennomfører derfor ultralydundersøkelser og aborterer bort jentefostre til man har sikret en mannlig arving. En annen årsak er knyttet til den utbredte praksisen med medgift i India, der kvinnens familie ved inngåelse av et arrangert ekteskap må betale i form av penger og forbruksvarer til brudgommens familie. Det er derfor dyrt og lite ønskelig å få døtre. Feminister i India har påpekt at den bakenforliggende årsaken til kvinneunderskuddet er at patriarkalske normer, som gir menn høyere verdi enn kvinner, fortsatt står sterkt i store deler av landet.

Shah Bano-saken og diskusjonen om familielov versus sivillov

Siden kolonitiden har India hatt et todelt rettssystem, med en sivillovgivning som gjelder for alle, og særlover som gjelder for de forskjellige religiøse gruppene. Familielovene, som faller inn under særlovene, har vært spesielt interessante for debatter om kvinners stilling og like rettigheter, fordi disse omfatter spørsmål som arverettigheter og rettigheter ved skilsmisse. Etter at India ble selvstendig og et nytt lovverk skulle på plass, var Nehru og det styrende Kongresspartiet opptatt av å skape et sekulært India med like rettigheter for alle. Samtidig videreførte de det todelte rettssystemet med særlover for de forskjellige religiøse gruppene. Etter mye debatt og uenighet ble de enige om felles særlover for hinduer i 1956. I tillegg opererte man med egne særlover for henholdsvis muslimer, kristne og den mangeartede gruppen med såkalte «tribals» (i dag omtalt som adivasier). Sikher, buddhister, jainer og øvrige religiøse grupper ble regnet inn under særlovene for hinduene, og disse omfatter derfor det store flertallet.

I særloven for hinduer innførte man i 1956 en paragraf om arv der døtre fikk samme arverettigheter som sine brødre. Fordi loven åpnet opp for at en far kunne overføre hele familieeiendommen til sønnene, fortsatte imidlertid i stor grad den gamle praksisen. Ut fra Hindu Personal Law og ut fra hinduistisk tradisjon, regnes slektskap patrilineært, slik at navn, familietilhørighet og arv går fra far til sønner. Ut fra dette systemet blir kvinner giftet bort til en annen slektslinje, og man tenker seg at hun får sin arv gjennom medgiften som gis fra brudens familie til brudgommens familie.

I diskusjonen om hvorvidt man i det hele tatt skal ha egne særlover basert på religiøs tilhørighet, er det primært muslimske kvinners stilling som har vært trukket fram. En sak som kom til å skape splittelse i den indiske kvinnebevegelsen var den såkalte Shah Bano-saken, der en muslimsk kvinne i 1985 vant fram i Indias øverste rettsinstans (Supreme Court) og fikk innvilget sitt krav om økonomisk underhold fra sin fraskilte ektemann. Muslimene protesterte mot dommen, som var den siste i rekken av en hel serie rettssaker der ektemannen argumenterte for at han ifølge gjeldende muslimsk familielov hadde gjort sin plikt overfor sin ekskone.

Denne saken fikk enormt stor oppmerksomhet i India, fordi den berørte skjæringspunktet mellom på den ene siden sekularisme, sivillovgivning og kvinners og menns like universelle rettigheter, og på den andre siden etniske minoriteters selvbestemmelse over private anliggender gjennom de respektive familielovene. Konservative muslimer argumenterte for at dommen var et angrep på deres identitet som en religiøs minoritet, mens mange feminister, liberalere og hindunasjonalister fordømte muslimene som gammeldagse.

Muslimene var imidlertid en viktig velgergruppe for det styrende Kongresspartiet, og i strid med partiets sekulære linje trumfet derfor statsminister Rajiv Gandhi gjennom en hastelov som sikret at muslimsk familielov fortsatt skulle gjelde for muslimer. Saken splittet kvinnebevegelsen i India fordi mange feminister fikk store problemer med å være alliert med hindunasjonalistiske kvinner hvorav noen førte en svært fundamentalistisk, muslimfiendtlig politikk.

Nyere tid: Motstridende tendenser

I perioden fra 1990 og framover har India gjennomgått store endringer som følge av liberalisering av økonomien og generell globalisering. Når det gjelder kvinners stilling i samfunnet har det skjedd flere klare forbedringer, men tendensene er noe motstridende. På flere områder er det innført lover og vedtak som bedrer kvinners situasjon, og selv om man ikke kan snakke om en samlet kvinnebevegelse lenger, er det mange aktive feministiske grupperinger spredt rundt i landet. Det er også en tydelig økning på alle nivåer i antallet jenter og kvinner som tar utdanning. Samtidig har kvinneunderskuddet i alderen 0–6 år økt, og siden 2012 har det vært hyppige medieoppslag om unge kvinner eller jenter som har blitt utsatt for svært grove gruppevoldtekter, flere ganger med døden til følge.

Kvotering av kvinner til politiske verv

Politikk har vært et svært mannsdominert område i India. For å øke kvinners politiske deltakelse, ble det i 1992 innført en kvoteringsordning for kvinner til landsbyråd over hele landet. Landsbyrådet – i byene, Municipal Council – er det laveste politiske nivået i det indiske demokratiet, og ved å innføre kjønnskvotering av en tredjedel av setene i disse, har mange kvinner blitt trukket inn i politikken.

Mange feminister har hevdet at hvis man ønsker flere kvinner inn i politikken, så må man også kvotere kvinner inn til parlamentet, som er det øverste politiske nivået. Siden selvstendigheten i 1947 har det skjedd en jevn økning i andelen kvinner valgt til parlamentet, og ved valget i 2019 ble det satt ny rekord i kvinneandelen med 14,4 prosent. Likevel mener mange at dette fortsatt er altfor lite. Forslag om en tredjedel kjønnskvotering til parlamentet og alle Indias delstatsforsamlinger ble reist i 2008, og ble vedtatt av Overhuset i 2010. Forslaget har imidlertid ennå ikke blitt vedtatt i Underhuset.

Ny arvelov

I 2005 ble en ny arvelov innført i India, som gir kvinner like arverettigheter som menn. Med den nye arveloven har nå kvinner samme rett som sine brødre på arven etter sine foreldre. I praksis er det imidlertid mange kvinner som fortsatt følger den gamle tradisjonen og lar brødrene få hele arven.

Økt kvinneunderskudd og vold mot kvinner

Demonstrasjon mot voldtekt
Den såkalte Nirbhaya-saken i New Delhi i 2012 vakte internasjonal oppsikt. I denne saken ble en ung kvinnelig student så grovt voldtatt og mishandlet av flere gjerningsmenn at hun døde som følge av skadene to uker etterpå. Saken satte søkelys på vold mot kvinner som et fortsatt stort problem, og førte til mange demonstrasjoner i etterkant, her fra Dehli i desember 2012.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Til tross for at man har fortsatt å innføre lover og vedtak som bedrer kvinners stilling, deriblant innføring av lov som gjør det forbudt å diagnostisere fosterets kjønn, har kvinneunderskuddet for jenter i alderen 0–6 år økt. Kvinneunderskuddet er størst i de nordlige delstatene, og blant familier med relativt lav utdanning og som er relativt velstående. Når det gjelder jenter og kvinner over seks år, ser man at kvinneunderskuddet minker og er i ferd med å bli som i andre land. De viktigste årsakene til det økte kvinneunderskuddet i gruppen 0–6 år er forbedret fosterdiagnostikk, og at mange leger og private klinikker fortsetter å gjennomføre disse til tross for forbudet. At kvinneunderskuddet etter seks år har minket, forklares med at mange familier gjerne vil ha en jente så lenge de først har sikret seg en gutt, slik at de jentene som faktisk ikke velges bort får like god utdanning og helsemessig oppfølging som sine brødre.

Voldtekt og annen vold mot kvinner er fortsatt et stort problem i India. Den såkalte Nirbhaya-saken i New Delhi i 2012 vakte internasjonal oppsikt og førte til mange demonstrasjoner i etterkant. I denne saken ble en ung kvinnelig student og kjæresten lurt med inn i en buss etter et kinobesøk, og kvinnen ble så grovt voldtatt og mishandlet av flere gjerningsmenn at hun døde som følge av skadene to uker etterpå. Saken satte søkelys på vold mot kvinner som et fortsatt stort problem. I etterkant har myndighetene satt i gang en del forebyggende tiltak, som for eksempel bedre gatebelysning, egne kvinnedrosjer og flere kvinnelige politibetjenter.

Statistiske data viser at antall anmeldte voldtekter har gått kraftig opp i India, men det er vanskelig å vite om det er en faktisk økning i antall voldtekter, eller om det nå er flere kvinner som tør å anmelde sakene. Det har også vært mange grove gjengvoldtekter av kvinner og unge jenter som har fått store medieoppslag. Det største problemet med hensyn til vold mot kvinner er likevel ikke volden i det offentlige rom, men den volden som skjer i hjemmet. Dette er fortsatt et utstrakt problem, men siden det skjer i hjemmet har man få faktiske data om omfanget.

Feministiske kampanjer

Gulabi gang
Rosa sari-bevegelsen, Gulabi gang, vil bekjempe vold i hjemmet. Foto fra Madhya Pradesh, 2010.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Som følge av kvinnebevegelsens andre bølge på 1980-tallet ble det innført egne sentre for kvinnestudier (Women’s Studies) i India, og mange universiteter har egne institutter og studier for spørsmål omkring kvinner og kjønn. Selv om man vanskelig kan snakke om en samlet kvinnebevegelse, har det de senere årene vært flere kampanjer og små lokale grupper rundt om i India som har mobilisert på forskjellige kvinnesaker. To svært forskjellige eksempler på dette er «rosa truse-kampanjen» der unge kvinner har demonstrert for retten til å kle seg som de vil, og «rosa sari-gjengen» (Gulabi Gang), som ble etablert i en liten by i Uttar Pradesh og som består av middelaldrende dalit-kvinner som mobiliserer mot vold i hjemmet.

Siden Nirbhaya-saken i 2012 har sosiale medier blitt mye brukt for å mobilisere til demonstrasjoner i etterkant av grove voldtektssaker. Metoo-kampanjen, som satte søkelys på seksuell trakassering, spredte seg også til India i 2018. Den var spesielt utbredt innen filmindustrien i Mumbai og på universitetscampuser rundt om i landet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Agarwal, Bina (1994). A Field of One's Own: Gender and Land Rights in South Asia. Cambridge University Press
  • Forbes, Geraldine (1998). The New Cambridge History of India: Women in Modern India. Cambridge University Press
  • Kapadia, Karin, red. (2002). The Violence of Development: The Politics of Identity, Gender & Social Inequalities in India. London & New York: Zed Books
  • Mukherjee, Sumita (2018). Indian Suffragettes: Female Identities and Transnational Networks. Oxford University Press
  • Ruud, Arild Engelsen, Mageli, Eldrid & Price, Pamela (2004). Indias historie, med Pakistan og Bangladesh. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
  • Vatuk, Sylvia (2017). Marriage and its Discontents: Women, Islam and the Law in India. New Delhi: Women Unlimited
  • Waldrop, Anne (2018). «Vart går indiska kvinnor?» i Lindberg, Staffan & Eklund, Lars (red). Miraklet Indien och dess baksida. Lund: Pamkrons

Kommentarer (2)

skrev Katrine Fossen

På hvilken måte gikk ikke Gandhi inn for full likestilling?

svarte Gunn Hild Lem

Hei, vi har for øyeblikket ikke noen fagansvarlig for Indias samtidshistorie som kan svare deg. Beklager dette. Vennlig hilsen Gunn Hild Lem, redaktør

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg