leppeblåsing

Leppeblåsing er en pusteteknikk som særlig ses ved kols. Pasienten puster ut mot løst sammenknepne lepper. Denne økte motstanden mot ekspirasjonsluften gjør at trykket i munnhulen øker, noe som igjen fører til at trykket nedover i luftrør og bronkiene også øker. Det økte trykket fører til at bronkialtreet holder seg lenger åpent under ekspirasjonen.

Hos pasienter med kols med et større eller mindre innslag av emfysem vil noe av elastisiteten i lungene falle bort. Denne elastisiteten bidrar i normale lunger til å trekke i veggen på bronkiene/bronkiolene slik at de holdes åpne under ekspirasjonen. I kols-lunger forsvinner mye av dette elastiske draget på veggen slik at luftrørene faller sammen (kollaberer). Dette hindrer luften i å komme ut og man får et fenomen som kalles «fanget luft» («airtrapping») som gir seg utslag i et høyt residualvolum (RV).

Ved leppeblåsing puster man mot motstand ettersom åpningen man skal presse luften i gjennom er mindre. Den økte motstanden fører til at trykket i munnhulen må økes for å få luften ut mellom leppene. Det økte trykket forplanter seg nedover i luftveiene og bidrar til å «sperre opp» de små luftrørene i lungene slik at luften lettere kommer ut fra alveolene.

Leppeblåsing kan ses både som et fenomen som pasienten gjør ubevisst, og som en lege kan merke seg, eller som en teknikk for å bedre luftutvekslingen i lungene.