Legemidler, etter lov av 4. desember 1992 stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom.

Innførsel, tilvirkning og omsetning av legemidler er undergitt særskilt lovgivning. Legemidler kan bare tilvirkes av den som har apotekbevilling eller har fått tillatelse fra Sosial- og helsedepartementet. Statens legemiddelkontroll har som oppgave å vurdere om legemidlene har de farmasøytiske og medisinske egenskaper som kreves, og om det er behov for preparatet. Registreringen (for 5 år om gangen) foretas av Spesialitetsnemnda. Innførsel og engrossalg av legemidler kan bare skje etter godkjennelse fra departementet, og i detalj kan legemidler i alminnelighet bare selges fra apotek. Legemidler kan utleveres etter resept fra lege, tannlege eller veterinær (reseptpliktige legemidler), mens noen kan kjøpes uten resept (legemidler i håndkjøp).

Det skilles mellom legemidler til innvortes og utvortes bruk. Legemidler kan inntas gjennom munnen som tabletter, kapsler, piller, løsninger, miksturer osv., i endetarmen som stikkpiller, som injeksjonspreparat (til injeksjon under huden, i muskulatur eller i en blodåre) eller ved innånding. Legemidler kan inndeles i grupper etter kroppens organsystemer (fordøyelsesorganene, hjerte- og kretsløp, nervesystemet osv.), eller etter deres virkning (midler mot infeksjoner, smertestillende midler osv.).

Legemidler har ofte så kompliserte kjemiske navn at disse er uhensiktsmessige å bruke som navn på medisiner. På legemiddelpakningene er det derfor ofte to navn. Det ene er varemerket, produsentens patentbeskyttede navn på legemidlet. Fellesnavnet på virkestoffet, det generiske navnet, som også skal stå på alle legemidler, står som oftest med mindre skrift. F.eks. er paracetamol det generiske navnet på virkestoffet som bl.a. finnes i legemidlene Paracet, Paracetamol, Pinex og Panodil.

Internasjonale, respektive nordiske legemiddelnavn er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon og Den europeiske farmakopénevnd. Disse er som oftest forkortede kjemiske navn.

De fleste legemidler virker først etter at de er tatt opp i blodet. En tablett løses opp i magen, passerer gjennom tarmveggen og over i blodet til leveren. Herfra føres legemidlet med blodet til det stedet det skal virke, til muskler, nerver, kjertler osv. Legemidlene kan virke på flere forskjellige måter. Mot fremmede organismer som bakterier og parasitter virker legemidlene først og fremst ved bl.a. å hemme deres stoffskifte slik at de dør eller hemmes i veksten. Antibiotika er eksempel på slike legemidler. Andre legemidler erstatter stoffer som kroppen selv mangler, f.eks. hormoner som insulin. De fleste legemidlene påvirker kjemiske prosesser i cellene.

Riktig dosering er viktig. Det er forskjell på hvor fort de enkelte legemidlene omsettes og tas opp av kroppen. Derfor må noen tas fire ganger om dagen, mens andre tas bare en gang.

Alle legemidler som har en virkning kan også gi uønskede bivirkninger i en eller annen form. Tas flere medisiner sammen er faren for bivirkninger større, fordi kombinasjonseffekter kan oppstå. De fleste bivirkninger er ubehagelige, men ufarlige. Allergiske reaksjoner kan forekomme, bl.a. utslett, hevelser, feber og en sjelden gang kraftig blodtrykksfall, sjokk.

Legemiddelbruken i Norge er liten sammenlignet med andre vestlige land. Omtrent halvparten av legemidlene brukes av personer over 65 år, og det er flere kvinner enn menn som bruker legemidler. Det er også forholdsvis få godkjente legemidler i bruk, ca. 1100 varemerker; i andre vestlige land er antallet ofte nærmere 10 000.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.