lauvkniv

En laukniv eller snidel er et redskap som tradisjonelt ble brukt til å hogge eller skjære av greiner under lauving. I eldre tider var lauv og kvister en viktig del av vinterfôret, særlig for småfe. Kvistene ble bundet sammen til kjerv og tørket.

Den tradisjonelle snidelen har et tungt, buet blad med en krok i enden. I de fleste tilfeller fortsetter bladet i en tange som er solid festet i et håndtak av tre eller horn. I noen tilfeller er bladet klinket til håndtaket. Lauvkniven ble særlig brukt til å styve trær og ellers hogge rot- og stubbeskudd som var rundt 2 meter lange. Kroken i enden gjorde det mulig å dra til seg greiner som vokste høyt oppe.

Ikke alle lauvkniver hadde den tradisjonelle formen. Man kunne for eksempel lage en lauvkniv av et avbrukket ljåblad, som ble surret til et skaft. Redskap av denne typen ble gjerne kalt lauvsigd i Inn-Trøndelag.

Det fabrikkeres fortsatt lauvkniver av tradisjonell type.

Arkeologiske funn viser at lauvknivene ikke har endret seg særlig fra yngre jernalder til moderne tid. Lauvknivene er først og fremst funnet i mannsgraver. Det er en forholdsvis jevn fordeling over hele Sør-Norge, men med en betydelig konsentrasjon i Valdres.

Snidelen nevnes i de gamle landskapslovene. I Frostatingsloven (XIV 8) heter det at en som bygslet i allmenning kunne ta virke til å reparere gjerdet i en avstand så langt man kunne kaste med en lauvkniv. I Gulatingsloven (kap. 145) heter det at en rydningsmann i allmenning disponerer over arealet som lå innenfor et snidelkast fra gjerdet.

• Audun Dybdahl: Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjerregionen. Steinkjer 1985.
• Hans Petter Evensen: Slå med ljå. Bruk av håndredskap i blomstereng og annen slåttemark. Sollia forlag 2015.
• Jan Petersen: Vikingetidens redskaper. Oslo 1951.