landskapsarkitektur i Norge

Artikkelstart

Det er ingen gammel og rotfast tradisjon for landskapsarkitektur i Norge. Den første landskapsarkitekten i Norge var Marius Røhne rundt 1914. Den første utdannelsen for landskapsarkitekter ble grunnlagt ved Norges landbrukshøgskole i 1921. Den ble ledet av professor Olav L. Moen, og fikk sterk betydning for utviklingen av faget i Norge.

Historie

Landet var fattig og grisgrendte bosatt med få større byer. Det ga få utviklingsmuligheter for landskapsarkitektur. Nokså enkle parker og hager for et fåtallig ledersjikt i samfunnet var stort sett det som fantes.

Det viktigste tegnet på nyorientering kom med ideelle foreninger som så dagens lys i de større byene på 1800-tallet. Foreningene arbeidet for «forskjønnelse» og tilrettelegging av offentlige park- og utfartsområder i og utenfor byene.

Det endelige gjennombruddet kan tidfestes til 1914, da Norges første landskapsarkitekt i egentlig forstand, Marius Røhne, vakte oppmerksomhet med sitt arbeid med Jubileumsutstillingen på Frogner. To år etter ble han leder for Kristianias nyetablerte parkvesen. Med sin fagkunnskap og organisasjonsevne kom han til å få sterk innflytelse på bylandskapets utvikling i Oslo. Rehabilitering av Akerselvas bredder startet i 1918. Planer for grønne parkårer ble lansert med generalplanforslaget av 1929.

Funksjonalismens program fra 1930-årene la sterkt vekt på oppvekst- og boligmiljø i sunne og grønne omgivelser. Dette var helt i samsvar med ideene som rådde i landskapsarkitekturen. Tilretteleggingen av Ekebergsletta i Oslo som et vidstrakt grøntområde folk kunne bruke fritt til rekreasjon og sport er et godt eksempel på hva man prøvde å oppnå.

Utdannelse i landskapsarkitektur ble grunnlagt ved Norges landbrukshøgskole i 1921. Den ble ledet av professor Olav L. Moen, og fikk sterk betydning for utviklingen av faget i Norge. Moen var en markant foregangsskikkelse for et sosialt syn på bruk av parker og naturområder til lek, friluftsliv og sport. Han tok til orde for sterkere hensyn til landskaps- og naturverdier ved utbygginger, men først omkring 1960 begynte overordnede landskapshensyn å komme inn med en viss tyngde her til lands.

Vannkraftutbyggingen skjøt fart i løpet av 1950-årene. Det førte med seg til dels svært omfattende belastninger på norsk naturlandskap i form av neddemte arealer, tørrlagte elver og fosser, ubehandlede steintipper og massetak og så videre.

I begynnelsen av 1960-årene opprettet Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen en landskapsavdeling for å ta hånd om disse problemene. Dette ga resultater som hører til de mest omfattende bidragene norsk landskapsplanlegging har frambrakt og som vakte oppsikt også utenfor landets grenser. Gjennom landskapstiltak er skadevirkningene i mange fall minsket, arealer er ført tilbake til biologisk produksjon eller ny bruk, og landskapet gitt en visuelt akseptabel form.

I de senere tiårene er også landskapsplanlegging kommet for fullt i sammenheng med utviklingen av landets veinett. Landskapshensyn skal tas ved valg og fremføring av veitrasé, ved behandling av veiens sideterreng og miljøsone, ved ulike typer av serviceanlegg og lignende. Fra midten av 1970-årene har det vært innført retningslinjer for landskapspleie i skogbruket, og for jordbrukets kulturlandskap.

Den økende boligbyggingen i 1950-årene skjedde med sviktende resurser uten spesiell vektlegging av landskap og utemiljø. En sterkere jordvernpolitikk de senere tiårene har ført til at nye boligfelt blir lagt til mindre produktivt, grunnlendt og kupert naturterreng.

Bebyggelsestettheten er samtidig blitt større, og utbyggingen fører ofte til omfattende terreng- og vegetasjonsskader på arealene. Dagens boligpolitikk peker mot mer sentral beliggenhet, kortere transportavstand, tryggere leke- og oppvekstmiljø og satsing på nærmiljø med best mulig kvalitet.

Bymiljøet har hatt en betydelig renessanse de siste tiårene. Dette har skapt ny interesse for stedsanalyse og -karakter. Trafikksaneringsopplegg, prioritering av utemiljø med vegetasjon i gater og byrom og en økt interesse for biologisk mangfold og økologisk sammenheng i byene har gitt resultater i form av en rekke byfornyelsesprosjekter.

Med innføringen av estetiske krav på alle nivåer i arealplanleggingen gjennom revisjonen av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 i 1997 ble det åpnet for en målrettet forvaltning av visuelle ressurser i bymiljø og landskapsbilde.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg