landmåling

• Grunnlagsmålinger. Geodetiske målinger av grunnlagsnett i et gitt koordinatsystem for å bestemme punkter i terrenget som det kan innmåles detaljer fra. Geodetiske grunnlagspunkter kalles for fastmerker.
• Detaljmålinger. Innmåling av detaljpunkter (grensemerker, bygninger og andre terrengdetaljer) for konstruksjon av kart. Innmåling av punkter med høydebestemmelse for profiltegninger eller masseberegning.
• Eiendomsmålinger. Utsetting og innmåling av eiendomsgrenser (grunneiendommer) med grensepunkter (grensemerker).
• Utsetting. Utsetting av punkter fra en plantegning i forbindelse med anleggsarbeid (veier, bruer, tunneler, kraftlinjer, bygninger).

De første måleinstrumentene var såkalte målebord, som besto av en bordplate på et stativ med en enkelt kikkertrør som var festet til en linjal. Ved å sette målebordet opp over et kjent punkt (fastmerke) ved hjelp av en loddsnor, rette instrumentet mot et annet kjent punkt, og sikte til markerte (ukjente) punkter i terrenget, ble det trukket streker på et ark på målebordet til disse. Når så instrumentet ble flyttet til et nytt kjent punkt, ble de samme ukjente punktene siktet inn, og i krysningspunktet for linjene fikk man markert beliggenheten til de ukjente punktene.

På begynnelsen av 1900-tallet kom de første teodolittene i bruk. En teodolitt er et kikkertrør som kan dreies om to akser (horisontalt og vertikalt). Begge aksene er fysisk inndelt i avlesbare vinkler (grader, minutter og sekunder), markert som riss i glassplater. Frem til andre verdenskrig var det to norske produsenter av teodolitter, Sigurd Baalsrud og Gundersen & Løken. For øvrig var markedet for slike instrumenter dominert av Wild (Sveits), og Zeiss (Tyskland). Observasjoner ble ført manuelt i målebok for senere beregninger.

I 1970 ble de første avstandsmålerne basert på infrarød laserstråle introdusert. Disse kunne måle avstander opp til tre kilometer med centimeters nøyaktighet, men var svært tunge å håndtere. I 1978 ble de første teodolittene med elektronisk avlesning av vinkler markedsført. Noen få år senere kom de såkalte totalstasjonene med elektronisk avstandsmåling og vinkelavlesning kombinert med elektronisk målebok og programvare som muliggjør samtidige beregninger i felt.

Etter 1990 ble det mulig å beregne nøyaktig posisjon på punkter i terrenget med satellittmottagere. Prinsippet baserer seg på signaler fra amerikanske (GPS), russiske (GLONASS) og europeiske (GALILEO) satellitter. I dag er det vanlig å bruke slike mottagere i kombinasjon med totalstasjoner.

Et grunnprinsipp i landmåling er at målinger skal utføres med kontroll. Kontroll oppnås ved å foreta overskytende målinger, det vil si flere målinger enn det som er strengt matematisk nødvendig for å bestemme et punkt. Overskytende målinger vil for det første avdekke eventuelle grove feil i observasjonsmaterialet, det vil si feil som enten skyldes feil i instrumentet eller feil begått av observatør. Måleresultatene underlegges bestemte prosedyrer for å avdekke grove feil og fjerne disse fra de videre beregninger. Gjenværende observasjoner etter grovfeilsøk vil ha uunngåelige målefeil som er normalfordelte, slik at utjevning kan foretas etter kjente statistiske prinsipper.

Det er videre et krav at målingene skal være uavhengige og ikke innbyrdes korrelerte. Ved for eksempel satsmåling med kikkert oppnås det ved å måle i fullsats. En dominerende metode innenfor moderne landmåling er satellittbasert RTK. Her oppnås uavhengighet mellom målinger ved å bytte (virtuell) base mellom første og andre måling, samt en viss tidsdifferanse for å få en noe endret satellittkonstellasjon.

• geodesi
• landmåler
• kart
• kartografi