landingsrunde

Medvindslegg (fra engelsk downwind leg) er den delen av landingsrunden hvor man flyr parallelt med, men i motsatt retning av den rullebanen man skal lande på. Som navnet tilsier flyr man nå – dersom det blåser – i medvind (man lander normalt alltid mot vinden). Flyr man i sidevind må man korrigere for vindens påvirkning slik at man fremdeles flyr på et trekk som er motsatt og parallelt til rullebanen man skal lande på. Begrepet kan også utvides med beskrivelsene long, wide eller extended downwind leg – det vil si at man utvider leggen, gjerne på grunn av annen trafikk eller på grunn av vinden.

Medvindsleggen brukes til de siste forberedelser før landing. Det vil si at man gjennomgår sjekklisten (fra engelsk downwind checklist) og setter flyet i den posisjon som man ønsker det skal være før neste legg. Dette skjer normalt på et punkt som vi kaller nøkkelpunktet (fra engelsk key point). Dette punktet ligger 90 grader ut fra det punktet hvor man planlegger å sette hjulene ned på rullebanen (landingspunktet) og er viktig fordi det er «nøkkelen» til en vellykket landing. På nøkkelpunktet forlates også høyden man har holdt i landingsrunden.

Baseleggen (fra engelsk base leg) er den delen av landingsrunden som ligger mellom medvindsleggen og finalen. Også her kan begrepet utvides med long, wide, short, high eller low baseleg (av samme årsaker som i punkt 1). Nedstigning for siste del av landingen er nå begynt, og på baselegg fortsetter denne slik at flyet svinger inn på finalen i ønsket høyde og deretter når inn til beregnet landingspunkt. Blåser det, må man justere for vinden på en sånn måte at man holder et trekk som er vinkelrett på rullebanens senterlinje.

Finalen (fra engelsk final leg) er den delen av landingsrunden hvor luftfartøyet er etablert med hensyn til hastighet, flapssetting, motorsetting, kurs, synkerate og stilling. Som for de andre fasene kan vi også her tilføye beskrivelsene long, short, high eller low final leg. På finalen må man også korrigere for vind, men normalt har man den rullebane man skal lande på, rett forut.

Utflatingsfasen (fra engelsk flare eller roundout) kjennetegnes som det området hvor luftfartøyet skifter fra å være i innflyging til stilling for landing. Også i utflatingsfasen må det korrigeres for vind.

Landingspunktet (fra engelsk touchdown point) er det punktet hvor man faktisk får kontakt mellom flyets hjul og bakken slik at flyets vekt skifter over fra vingene til hjulene. Det skal ikke være nødvendig å korrigere for vind i denne fasen dersom det er korrigert på en korrekt måte tidligere. Det er imidlertid viktig at flyet er rettet opp slik at det lander med alle hjulene pekende forover.

Utkjøring etter landing (fra engelsk after-landing roll eller rollout) er luftfartøyets bevegelse på bakken etter landingspunktet. Korreksjon for vind kan være nødvendig.

Oppvind (fra engelsk upwind) er den fasen av landingsrunden fra flyet forlater rullebanen til det er minimum 500 fot over flyplassens høyde og starter en høyre eller venstre sving. Korreksjon for vind vil normalt være nødvendig. Luftfartøyet skal følge rullebanens forlengede senterlinje, altså fly rett ut fra rullebane i denne fasen.

Krossvindleggen (fra engelsk crosswind leg) er den delen av landingsrunden fra man svinger på minimum 500 fot til man igjen entrer medvindsleggen. En krossvindlegg utføres slik at man holder et trekk som er vinkelrett på rullebanens senterlinje. Det betyr at man også her må korrigere for eventuell vindvirkning. En krossvindlegg kan i tillegg beskrives som wide crosswind leg.

Det er videre viktig at man flyr inn i en landingsrunde på en korrekt måte. Denne måten vil være noe variabel avhengig av om man flyr til en betjent eller ubetjent flyplass. Noen betjente flyplasser har i tillegg egne prosedyrer for hvordan landingsrunden skal entres.