Lahu, co sung, kucong, mussur, folkegruppe i grensestrøkene mellom Myanmar, Laos, Kina, Thailand og Vietnam. Betegnelsen varierer fra språk til språk, men lahu er deres navn på seg selv. De teller ca. 600 000 og snakker et tonalt, skriftløst språk, beslektet med akha, som tilhører den lolo-burmesiske grenen av den sino-tibetanske språkfamilien.

Opprinnelig holdt de til på det quinghai-tibetanske platået, og spredte seg langsomt sørover mot Dali i perioden 300–500 e.Kr. Ved årtusenskiftet fortsatte migrasjonen vest- og østover, hvoretter lahuene kom under styret til kinesere og føydale tai-fyrster. I dag holder de fleste til i fjellstrøk; over 65 % bor i Kinas Yunnanprovins. Enkelte undergrupper i Vietnam var inntil nylig jegere og sankere som primært levde av vill taro. I dag er hovednæringsveien risjordbruk, så vel i kunstig vannede terrasser som i svedjer. I tillegg dyrkes mais, rotgrønnsaker, meloner, gresskar og chili, samt te, bomull og opium. Hønse- og svinehold er svært vanlig. Der det er aktuelt, drives det dessuten jakt. Alle landsbyer har minst én smed; kvinnene spinner bomull og vever.

Tradisjonelt ble slektskap trolig regnet på både mors- og farssiden. Påvirket av kinesere har imidlertid mange organisert seg i patrilineale grupper, og arvereglene kan bli svært kompliserte. Ekteskap mellom folk som er nærmere beslektet enn tremenninger, er forbudt. Ideologisk og religiøs tilknytning varierer fra åndetro til mahayana-buddhisme, theravada-buddhisme, katolisisme, protestantisme og marxisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.