En løsning i kjemi er vanligvis en oppløsning av et stoff i en væske. Stoffet kan være en gass, et fast stoff eller en annen væske. Væsken stoffet er løst i kalles et løsemiddel. Det finnes også løsninger hvor løsemiddelet er et fast stoff.

En løsnings sammensetning og egenskaper er avhengig av temperaturen og trykket, av stoffene i løsningen, og deres art og innbyrdes mengdeforhold. 

Faste stoffer kan løse seg i hverandre og danne faste løsninger. Dette gjelder for mange metaller. I en slik (legering) vil de ulike metallatomene være statistisk fordelt. Noen gasser som hydrogen, nitrogen og oksygen løses i enkelte metaller, men da er stoffene spaltet i atomer (se hydrider). 

Gassers løselighet i væsker er høyst forskjellig og avhenger både av trykk og temperatur. Stiger temperaturen, vil løseligheten avta. Trykkets innflytelse er beskrevet ved Henryloven, som sier at løseligheten ved en gitt temperatur er proporsjonal med gassens trykk over væsken. Stiger trykket av en gass til det firedobbelte, stiger løseligheten til det firedobbelte. Loven forutsetter at gassene ikke reagerer med løsemiddelet. Den gjelder derfor ikke for løsninger av ammoniakk og hydrogenklorid i vann, hvor gassmolekylene helt eller delvis spaltes i ioner.

Løsninger hvor en væske er løst i en annen, har stor praktisk betydning. En væske kan være ubegrenset løselig i en annen, dvs. at de kan blandes med hverandre i hvilket som helst mengdeforhold, slik som vann og etanol. I andre tilfeller kan to væsker ha begrenset løselighet i hverandre eller til og med være uløselige. Vann og fenol er bare begrenset løselige i hverandre ved romtemperatur. Væsker som er nær uløselige i hverandre, er karbontetraklorid og vann, kvikksølv og vann. Rister man to slike væsker med hverandre, fås emulsjoner som ved henstand igjen skiller seg.

Det mest alminnelig er løsninger av et fast stoff  i en væske. Den væske stoffene er løst i, kalles løsemiddelet. Mengden av løst stoff uttrykkes ved konsentrasjonen til løsningen. Mengden av stoff som kan løses i en bestemt mengde løsemiddel ved en bestemt temperatur, er i alminnelighet begrenset. Vil man løse koksalt i vann, vil man ikke få løst mer enn 36 g koksalt i 100 g vann. Denne mengden er angitt gjennom stoffets løselighetsprodukt. Den konsentrasjonen som svarer til sammensetningen av den mettede løsningen, kalles det løste stoffs løselighet.

En løsning er mettet når det er likevekt mellom løst og uløst stoff. Det vil si at løsningen inneholder så mye løst stoff som overhode mulig ved de eksisterende betingelser. En løsning som er mettet på ett stoff, kan likevel løse andre stoffer. I visse tilfeller kan løsninger eksistere med mer løst stoff enn det som svarer til mettet løsning. En slik løsning kalles overmettet. Denne tilstanden er ustabil og går lett over i den mettede tilstand f.eks. ved at løsningen ristes.

Den hastighet som et stoff løser seg med i et løsemiddel, er større jo større stoffets overflate er, dvs. jo mer finpulverisert stoffet er. Omrøring og risting vil påskynde løsningsprosessen.

Løselighet må i alminnelighet angis ved en bestemt temperatur fordi den som oftest er (sterkt) temperaturavhengig. For de fleste stoffer som øker løseligheten med økende temperatur. Et eksempel er kaliumnitrat  løst i vann. For noen stoffer som natriumsulfat avtar løseligheten med stigende temperatur. Andre stoffer som natriumklorid viser liten temperaturavhengighet.

Når et stoff løses i en væske, skjer det som regel en temperaturforandring. Den varmemengde som opptas eller frigjøres per mol løst stoff, kalles løsningsvarmen. Temperaturen stiger når natriumsulfat eller kalsiumklorid løses i vann. Løses kaliumnitrat, vil temperaturen synke.  For koksalt vil temperaturen ikke forandre seg noe større. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.