Lærornamentikk, dekorasjoner i lær. Fra eldgammel tid har man arbeidet med lær, et smidig og elastisk materiale som lett lar seg forme og dekorere. Fra Egypt kjennes mumiesvøp med lærbånd med pressede ornamenter. Romernes ridetøy og lærpansere ble dekorert på samme måte, og i Øst-Asia ble lærornamentikk brukt på ridetøy, skjold, sverdskjeder m.m. Maurerne og venetianerne malte på lær. I Italia ble lærgrunnen presset eller preget som kontrast til andre former for dekor som innrissing, maling og forgylling. Fra Europa kjennes middelalderske bokbind og futteraler med lærornamentikk.

I den eldste form for lærornamentikk er mønstrene skåret i konturtegning med kniv, senere ble de udekorerte partier behandlet med punsler (lærpunsling). Derved oppnådde man at lærets overflate ble tettere og fastere og mer motstandsdyktig mot slitasje. Senere går man over til lærplastikk, der mønsteret står i relieff. Læret ble kokt og impregnert med harpiks eller voks, en prosess som gjorde det fast samtidig som det beholdt sin elastisitet. Tegningen ble først risset inn, de udekorerte partier punslet, og læret ble deretter behandlet som en metallplate der tegningen ble slått opp, så den ble stående i blankt relieff mot matt, punslet bunn. Lærplastikken stagnerte i Europa på 1600-tallet, unntatt i Spania og Portugal, der den ble overført til koloniene i Sør-Amerika. Se også gyllenlær.

Lærmosaikk utføres ved at ornamentet skjæres ut i lær av forskjellig farge. Ornamentene blir enten klebet på læret, applikert eller innlagt som mosaikk i tilsvarende utskjæringer i lærbunnen. Denne teknikken blir gjerne brukt til bokbind. Teknikken kom senere i forfall; de gamle mønstrene ble etterlignet i gulltrykk og farger på lærbunnen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.