Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus)
Kvitskjeving, Lagenorhynchus acutus.
Av /Wikimedia Commons.
Lisens: CC BY SA 4.0
utbredelse av kvitskjeving
Utbredelse av kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av kvitskjeving

Kvitskjeving (Lagenorhynchus acutus) er en tannhval som tilhører delfinfamilien. Flere små arter i delfinfamilien kalles gjerne «springere». Dette skyldes deres lekne og til dels akrobatiske adferd ettersom de liker å svømme med skip og gjerne hopper gjentatte ganger opp av vannet. Kvitskjevingen er en slik springerart.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Lagenorhynchus acutus
Beskrevet av
(Gray, 1828)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Slekten Lagenorhynchus, som karakteriseres med en kort snute, høy og konkav ryggfinne og svært variable fargetegninger, inneholder i alt seks springerarter: Kvitskjevingen holder i likhet med sin nære slektning kvitnosen (Lagenorhynchus albirostris) til i Nord-Atlanteren. I det nordlige Stillehavet finner vi stillehavskvitskjevingen (Lagenorhynchus obliquidens) mens det på den sørlige halvkula finnes tre arter: mørkfarget delfin (Lagenorhynchus obscurus), svartkinnet delfin (Lagenorhynchus australis) og timeglassdelfin (Lagenorhynchus cruciger).

Kvitskjevingene forekommer i betydelige antall i våre farvann, særlig i Sør-Norge og i Nordsjøen. De kan bli rundt 2,8 meter lange, hunnene noe mindre enn hannene. Fisk er artens viktigste mat. Kvitskjevingene kan bli nærmere 30 år gamle. Antakelig kan en del av de kjønnsmodne hunnene produsere kalv hvert år. Det har aldri vært drevet noen form for kommersiell fangst av kvitskjeving. I dag er arten fredet.

Beskrivelse

Ryggen, snuten og sveivene på kvitskjevingen er svarte mens buken er hvit. Karakteristisk for arten er den skarpt hvite flekken på siden, rett under ryggfinnen, og den okergule stripa fra denne sideflekken og bakover mot halefinnen. Kvitskjevingens kropp er kompakt med et påfallende tykt og sterkt kjølformet haleparti som er sterkt nedløpende mot halefinnen.

Kvitskjevingen har 29–40 koniske tenner på hver side i underkjeven mens det i overkjeven er 31–38 par på hver side. Utvokste kvinoser kan bli rundt 2,7 meter lange, hunnene noe mindre enn hannene. Eldste observerte kvitskjevinger var en hunn på 27 år og en hann på 22.

Levevis

Kvitskjeving
Kvitskjevinger nært land ved Færøyene.
Kvitskjeving
Av .

Kvitskjevingen har en vid utbredelse i hele Nord-Atlanteren, fra Labrador og Newfoundland i Canada i vest til Europas kyster og Norskekysten i øst. I nord finner vi den både ved Islands sørlige kyster, ved Færøyene og Storbritannia, langs de sørlige delene av Norskekysten, samt inne i Nordsjøen. Sørgrensa ligger ved Cape Cod (USA) i vest og Gibraltar i øst.

Arten forekommer både kystnært, over banker og i grunnere sokkelhav som for eksempel Nordsjøen. Særlig ser de ut til å like seg i områder med bratte skråninger (for eksempel ved eggakanten) og undervannsrenner.

Beitevaner

Kvitskjevingen spiser først og fremst fisk, men det er også observert at arten kan spise blekksprut. Artene som oftest inngår i menyen inkluderer sild, makrell, diverse torskefisker (som kolmule, sei, hvitting og hyse) og sil. Menyen varierer både mellom områder og med årstidene.

Kvitskjevingene er svært mobile og kan forflytte seg over lange avstander på kort tid. Om artens dykkeadferd vet vi lite, men det er gjort observasjoner som tyder på at grunnere dykk til mellom 8 og 40 meters dyp dominerer. Dykkene er også av kort varighet, vanligvis mindre enn ett minutt, men dykk på fire minutter er observert. Arten produserer en rekke plystre- og skrapelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. De bruker også klikkelyder til ekkolokalisering av byttedyrene, dette er et viktig verktøy for kvitskjeving på matjakt. Det er observert at individene i en flokk kan samarbeide om matjakten, for eksempel ved å omringe en fiskestim og presse den opp til overflata.

På grunn av høy levealder og plassering langt oppe i næringskjeden er kvitskjevingene utsatt for miljøgifter. Arten har høye verdier av både tungmetaller og organokloriner som DDT og PCB. Ettersom de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering er kvitskjevingene også sårbare overfor undersjøisk støy, for eksempel fra skipstrafikk, olje- og gassvirksomhet og seismiske undersøkelser.

Forplanting

Hos kvitskjevingene blir hunnene kjønnsmodne når de er 6–12 år gamle, hannene i 7–11 års alderen. Både parring og kalving foregår på sommeren, og drektighetstiden er på rundt elleve måneder. Den nyfødte kalven er rundt 120 centimeter lang, veier om lag 25 kilo, og dies av moren i rundt 18 måneder. Funn av strandede kjønnsmodne hunner som både hadde diende kalv og var drektige kan tyde på at i alle fall noen av hunnene kan produsere kalv hvert år.

Strandinger

Massestrandinger, som kan inkludere fra noen dusin til flere hundre individer, er ikke uvanlig for kvitskjevinger.

Vandringer og sosial organisering

Det kan se ut til at kvitskjevingene beveger seg en god del innafor utbredelsesområdet sitt, bevegelsene styres først og fremst av sesongmessige endringer i forekomst av byttedyr. Antakelig spiller sjøtemperaturen en rolle for utbredelsen ettersom arten foretrekker litt varmere vann enn for eksempel sin nære slektning kvitnosen. Langs Norskekysten er kvitskjevingen derfor den dominerende springerarten fra Stad og sørover, mens kvitnosen er mest vanlig lenger nord.

Kvitskjevingene opptrer oftest i mindre grupper bestående av 40–50 individer, men det er heller ikke uvanlig å observere mye større grupper bestående av hundrevis, kanskje til og med tusenvis av individer. Det er særlig når de er på trekk fra et område til et annet at de opptrer i store flokker, på typiske beiteområder splitter de store flokkene seg gjerne opp i mindre grupper. Flokkenes sammensetning kan variere, både med hensyn til alder og kjønn. Ved massestrandinger er det eksempelvis observert at ungdyr var helt fraværende i flokker som bestod av kjønnsmodne hanner og hunner med kalver.

Tidvis observeres flokker av kvitskjeving sammen med andre hvalarter, særlig finnhval, knølhval og grindhval, muligens for å beite på fisk disse hvalene jager opp og/eller mister ved overflata. Ved god mattilgang er det også observert at kvitskjeving kan opptre i blandingsflokker med andre springerarter, for eksempel kvitnos.

Bestand

Springere blir registrert i de regelmessige telletoktene for hval som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Fordi det er vanskelig å se forskjell på kvitskjeving og kvitnos i felt foreligger bare totalestimater for begge artene samlet. Tellinger gjennomført i perioden 2014–2018 viste en samlet bestand av disse to artene på rundt 190 000 dyr i våre farvann.

Fangst

Kvitskjevinger
Kvitskjevinger som er blitt drevet på land og fanget på Færøyene.
Kvitskjevinger
Av .

Det har aldri vært drevet noen form for kommersiell fangst av kvitskjeving. Småskala fangst av arten for kjøttets skyld har imidlertid forekommet i Norge (blant annet med not på Vestlandet) og forekommer fremdeles på Grønland. På Færøyene hender det at flokker av kvitskjeving blir drevet på land og kjøttet blir brukt som mat på samme måte som man gjør med grindhval. Kvitskjevingen er i dag fredet i Norge. Like fullt kan det fra tid til annen hende at individer blir tatt som bifangst i garn eller trål.

Dagens forvaltning av kvitskjeving skjer gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Lagenorhynchus acutus
Artsdatabanken-ID
48163
GBIF-ID
5220073

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg