kuppelhvelv

Kuppelvelvet har statiske og tekniske fordeler i forhold til et tønnehvelv, idet et halvkuleformet kuppelhvelv har betydelig mindre horisontaltrykk enn et tilsvarende halvsirkulært tønnehvelv med samme innvendige kapperadius.

I tillegg kommer at kuppelhvelvet kan mures opp av sluttede skift innringer, som hver for seg danner et likevektssystem så lenge kuppelformen er slik at det ikke oppstår strekk i ringene. Dette er tilfelle med et hengekjedebuet kuppelhvelv; trykklinjen kan her holdes innenfor hvelvtverrsnittet. I et sfærisk kuppelhvelv kan trykklinjen ikke holdes innenfor hvelvtverrsnittet, og den må derfor som tønnehvelvet ha en sidestøtte, for eksempel i form av en bakmuring til en viss høyde.

En alternativ utførelse er anvendelse av ankerjern i form av horisontale ringer utenom hvelvet for å oppta utovervirkende krefter.

Et kuppelhvelv kan være glatt, eller kan mures som ribber med hvelvkapper imellom (ribbekuppel). Kuppelhvelv kan også overdekke andre romformer enn sin tilhørende form (sirkulær eller regulært mangekantet). Et kuppelhvelv med sirkulærplan kan overdekke for eksempel et kvadratisk rom på forskjellig vis. Et eksempel er at innvendig kuppelradius gjøres lik radien i grunnplankvadratets omskrevne sirkel: da skjærer rommets vegger kuppelen i halvsirkelformede skjoldbuer. Mellom dem spisser kuleflaten seg ned i en trekantform som kalles pendentiv. En slik kuppelhvelvkonstruksjon kalles hengekuppel.

Den øvre del av kuppelhvelvet, «kulekalotten» (også kalt kalott), kan være skilt fra pendentivene med et horisontalt bånd. I stedet for denne flate kulekalotten har det også vært anvendt et høyere, eget kuppelhelv på pendentivene; en slik kuppelhvelvkonstruksjon kalles pendentivkuppel. I stedet for pendentiver har tromper vært brukt (trompekuppel). Disse to kuppeltypene kan eventuelt hvile på en sylindrisk tambur som igjen hviler på pendentivene eller trompene.

Kupler kan ha en lysåpning i toppen, et kuppeløye, som vanligvis er overdekket av en lanterne. Slike kuppelhvelv har i barokken ofte høyere profil enn en halvkule. Kuppelundersiden kan være glatt, eller utformet som ribbekuppel. En kuppel kan også bestå av to kuppelhvelv, et indre og et ytre (dobbelkuppel). Et førstadium til de egentlige kuppelhvelv er falsk kuppel.

Et kuppelhvelv kan også være en støpt konstruksjon i betong (betonghvelv og betongkuppel).

Fra 1400-tallet kjenner vi domkirkekuppelen i Firenze, reist 1420–1434 av Filippo Brunelleschi, med åttekantet grunnplan og spissbuet profil.

Et kjent noe nyere eksempel er Peterskuppelen i Roma, med innvendig kuppeldiameter 42,7 meter. Den ble reist fra 1506 etter Bramantes planer, og ble fra 1546 forandret av Michelangelo til en kuppel med et tverrsnitt litt under halvsirkelen. Da han døde i 1564 var tamburen nesten fullført. Giacomo della Porta forhøyet kuppeltverrsnittet med over 8 meter. Kuppelen ble fullført etter hans planer 1572–1593.

Et norsk eksempel er den nygotiske kuppelen med åttekantet grunnplan over Trefoldighetskirken i Oslo (1853–1858) av A. de Chateauneuf.

• arkitektur i renessansen
• kuppel
• hvelv

• Jacques Heyman: The Stone Skeleton, Cambridge 1995, ss. 27–47.