lyspære

Lyspæren består av en glasskolbe med en glødetråd i. Kolben er fylt med en gassblanding som motvirker at glødetråden fordampes, vanligvis argon og nitrogen. I små lamper der effekt er viktigere enn pris, brukes krypton i stedet for argon. (Se også halogenpære.) Glødetråden er av wolfram, som når lampen er tent, har en temperatur på omkring 2500 grader celsius (°C). For å minske varmeavledningen til gassen, er tråden spiralisert eller dobbeltspiralisert.

Lysutbyttet er avhengig av temperaturen på glødetråden, idet denne tilnærmet stråler som et svart legeme. Med økende temperatur øker fordampingen fra tråden, og levetiden synker. Lysutbyttet er opp i 20 lm/W (lumen per watt) for store lamper (1000 W) med en normal levetid på 1000 timer. Glødetråden har da en temperatur nær 2500 °C. Heves temperaturen til 2600 °C, øker lysutbyttet til cirka 30 lm/W, men levetiden synker til under 100 timer. Omvendt kan levetiden ved en temperatur på 2400 °C bli nær 10 000 timer, mens lysutbyttet blir under 1 lm/W.

Vanlige lyspærer har som regel enten høyt lysutbytte med en gjennomsnittlig levetid på 1000 timer, eller lang levetid (2500 timer), men redusert lysutbytte. En økning av spenningen med fem prosent i forhold til den oppgitte, kan medføre at levetiden reduseres med rundt 50 prosent. Lysutbyttet avhenger, foruten av spenningen og temperaturen på glødetråden, også av lampens størrelse. I en liten lampe har man relativt stort varmetap og derfor mindre lysutbytte enn i en stor. En 100 watts lampe har således 50 prosent høyere lysutbytte enn en tilsvarende 25 watts og gir altså seks ganger så mye lys.

Den første brukbare glødelampen ble bygd av den tyske urmakeren Johann Heinrich Christoph Conrad Göbel i 1854 i New York. Men han hadde bare galvaniske elementer til strømkilde, og utnyttelsen ble for dyr og upraktisk. I de følgende år beskjeftiget flere seg med problemet. Briten Sir Joseph Wilson Swan var den første som kom frem til en teknisk brukbar lampe, som ble fremstilt i fabrikk. Thomas Alva Edison arbeidet med glødelampeproblemet uten kjennskap til Swan og Göbel og hadde i 1879 ferdig en kulltrådlampe, som omtrent uforandret var i bruk til metalltrådlampen kom.

Glødelamper ble først vist i Europa på Paris-utstillingen i 1881 og vakte enorm oppsikt. Edisons glødelampe var liksom Göbels og Swans en kulltrådlampe. Glødetråden ble fremstilt av forkullet bambusfiber, senere av nitrocellulose, som ble denitrert og forkullet. Den var festet til små platinatråder som ble smeltet inn i en pæreformet glassbeholder, som så ble pumpet lufttom og smeltet igjen. Glasspæren ble forsynt med en sokkel for tilledningen. Swans sokkel har bajonettlås og brukes der pæren lett kan ryste løs, som i biler og jernbaner. Edisons sokkel har grove gjenger, etter Edisons normal. Pærer med mindre gjenger kalles minjongsokkel, større gjenger kalles goliatsokkel. Kulltrådlampen hadde et lysutbytte på cirka 3 lumen per watt.

Edisons glødelampe ga et temmelig gult lys, og kulltråden, som var opphengt i vakuum, fordampet etter hvert og avsatte et svart belegg på innsiden av glasset. Dessuten hadde tråden lett for å briste etter en tids bruk. Tekniske forbedringer av glødelampen har bestått i at kulltråden er erstattet med wolframtråd (1910), bruk av gassfylte lamper, spiralvikling av glødetråden (1913) og senere dobbelt spiralvikling (1934).

Noen hovedpunkter

Et EU-direktiv (nr. 244/2009 av 18. mars 2009) bestemte at lyskilder med dårlig energieffektivitet skulle erstattes med mer energieffektive lyskilder. Første trinn var at det fra 1. september 2009 ikke lenger var tillatt å importere matte lyspærer og klare lyspærer på 100 watt og mer. Utfasingen av glødepærer skjedde deretter trinnvis frem til 2016. Alle vanlige glødelamper (normallamper og halogenlamper) er nå faset ut til fordel for lavenergipærer og LED-lamper. Det er gjort noen unntak for glødepærer med spesielle bruksområder og spesielle sokler.

• belysning