kroting

Kroting er en historisk teknikk for å dekorere vegger som særlig ble brukt før jul. Tømmerveggene ble dekorert med kritt, kalk eller lys leire, i noe mindre grad også med brunt eller rødt pigment fra knust teglstein eller leire som innholdet jern. Det var vanlig å krote med pensel eller med en finger. Det ble krotet til jul, enkelte steder også til jonsok og til store fester slik som bryllup. Krotingen ble utført over høysetet i stuen, men kunne også gå rundt hele stuen og eventuelt også dekke gavlveggene.

Krotingen bestod av enkle motiver som linjer, kryss, sirkler, valknute, åttebladsrose, prikker og sikksakk-border. Dette er internasjonalt kjente og svært gamle mønstre som også ble brukt på trearbeider som karveskurd og senere i strikking. Den ble brukt på tømmervegger og er mest kjent fra vestnorske røykovnstuer, der skikken holdt seg lengst.

Ingen vet hvor gammel denne måten å pynte på er. Samfunnsforskeren Eilert Sundt sier at skikken var på tilbakegang på 1860-tallet. Åre og røykovnstuer gikk ut av bruk og stuer med pipe, panel og vinduer ble mer vanlig. Dermed forsvant også det sortsotede tømmeret, som det ble krotet på. I enkelte områder har skikken likevel blitt videreført og det finnes eksempler på kroting også i dag.