Kroppsvisitasjon, ransaking, undersøkelse på kroppen. I straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 15 er det gitt regler om ransaking av personer. Bestemmelsene gjelder både undersøkelse av en persons klær, veske o.l., og utvortes undersøkelse og besiktigelse av kroppen. Legemsinngrep og legeundersøkelse, herunder undersøkelse av endetarm og vagina, kan derimot bare skje når vilkårene for kroppsundersøkelse er oppfylt.

Det kan foretas ransaking av en person når han/hun med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff og det er grunn til å anta at ransakingen kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan beslaglegges. På visse vilkår kan det også foretas personlig ransaking av andre enn mistenkte. Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan kroppsvisitasjon bare foretas etter beslutning av retten. Men er det fare ved å vente på rettens beslutning, kan ransaking foretas etter ordre fra påtalemyndigheten. Selv uten slik beslutning eller ordre kan politimann foreta kroppsvisitasjon, bl.a. av mistenkte som treffes eller forfølges på fersk gjerning.

Ransaking skal foretas så skånsomt som forholdene tillater, og helst i nærvær av et vitne. Når hensynet til ærbarhet tilsier det, skal ransaking utføres av en person av samme kjønn som den ransakingen gjelder.

Enkelte særlover har egne regler om adgang til kroppsvisitasjon uten at det foreligger mistanke om en straffbar handling. En annen ting er at slike undersøkelser kan føre til oppdagelse av straffbare handlinger og dermed senere straffeforfølgning. Eksempler på adgang til slik administrativ eller ordensmessig kroppsvisitasjon finner man bl.a. i politiloven av 4. august 1995, tolloven av 10. juni 1966 og luftfartsloven av 11. juni 1993 med tilhørende forskrifter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.