kritisk tilstand – kjernefysikk

Et system som inneholder fissilt (spaltbart) stoff, f.eks. en reaktorkjerne med uran, sies å være i kritisk tilstand når i gjennomsnitt ett av de nøytronene som frigjøres ved hver enkel fisjon gir en ny fisjon, mens resten enten absorberes uten å lede til fisjon eller diffunderer ut av stoffet. Fisjonsprosessen vil da foregå som en kjedereaksjon som løper med konstant hastighet og systemet vil, avhengig av kjøleforholdene, innstille seg på en bestemt temperatur. Hvis mer enn ett nøytron fører til en ny fisjon, er systemet overkritisk. Temperaturen i systemet øker, og systemet smelter eller eksploderer om det ikke straks føres inn et nøytronabsorberende stoff, f.eks kadmiumstaver, som gjør systemet underkritisk. I underkritisk tilstand leder i gjennomsnitt mindre enn ett nøytron til en ny fisjon. Kjedereaksjonen vil da stanse etter en tid. For at det fissile materialet skal komme i kritisk eller overkritisk tilstand, må systemet ha en bestemt, kritisk størrelse som avhenger av renheten til fisjonsstoffet. En fisjonsbombe bringes fra underkritisk til overkritisk tilstand (slik at den eksploderer) ved at flere underkritiske deler presses raskt sammen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.