Norges handelsflåte under første verdenskrig

På tross av at det hadde vært vanlig å la handelsskipene seile i konvoi under tidligere kriger, valgte britene ikke å gjøre dette ved utbruddet av første verdenskrig. På den tiden var de tyske ubåtene ganske enkle farkoster som ble brukt til å angripe marinefartøyer. Fram til høsten 1916 hadde Norge mistet 200 handelsskip og 150 sjøfolk. Tonnasjetapet var så langt blitt erstattet, og antall drepte var begrenset. Sjøtransporten til Norge ble dirigert gjennom Den engelske kanal og nordover langs kysten av England og over til Lindesnes, og ble gjenstand for tidkrevende britisk varekontroll som ledd i blokaden av Tyskland.

Høsten 1916 trappet Tyskland imidlertid opp ubåtkrigen ved å ta i bruk flere og bedre ubåter og gå over til å angripe handelsskip for alvor. Samtidig var utlagte miner en konstant trussel. Krigførende og nøytrale land fikk nå sine handelsskip senket uten varsel. Dermed kunne ikke besetningen unnslippe i robåtene før senkningene fant sted. Dette rammet Norge hardt. Ingen av de norske handelsskipene seilte i konvoi, og tapene ble store. I september og i begynnelsen av oktober mistet Norge først ti skip i den britisk-franske kulltransporten, og deretter elleve handelsskip da tyskerne begynte å angripe også i Nordsjøen og Nordishavet. Disse handelsskipene hadde seilt på Arkhangelsk eller mellom Norge og Storbritannia.

Fra norsk side ble det påpekt at man ikke mottok de alliertes meldinger om trusler og seilingsruter. Videre tok Norges Rederiforbund opp behovet for å få avlastning som følge av de store tapene av norske skip utover høsten 1916. I november truet norske sjøfolk med å holde seg på land på grunn av manglende beskyttelse. De norske initiativene bidro til at konvoier ble stadig mer aktuelle. Konvoier ble gradvis tatt i bruk. En begrenset konvoitrafikk mellom England og Nederland kom i gang allerede i juni 1916. Dessuten begynte kulltransportene til Frankrike å seile i konvoi fra 10. februar 1917. Hoveddelen av de nøytrale skipene på denne ruten var norske.

Den norske handelsflåten fortsatte å seile etter at den uinnskrenkede ubåtkrigen ble iverksatt fra 1. februar 1917, mens andre nøytrale skipsfartsnasjoner vaklet. Britenes holdning til Norge ble derfor mer positiv enn tidligere i krigen da britene ikke hadde full tillit til at den norske handelsflåten ville tjene deres interesser fullt ut. De vitale kulleveransene som britene avtalte med Norge i februar 1917, ble bestemt effektuert. 24. februar 1917 seilte den første konvoien fra Lerwick til Bergen. Dette midlertidige tiltaket fortsatte i mars, men var begrenset til eskortering av få skip i den lyse delen av døgnet. Disse begrensede tiltakene kunne ikke bedre situasjonen totalt sett.

Den uinnskrenkede ubåtkrigen traff Nordsjøen allerede i mars 1917, og Norge mistet samme måned hele 27 skip i disse farvannene. Nordmennene klaget over at de ikke så britiske krigsskip unntatt ved havnene. De store tapene på trafikken til Norge bidro avgjørende til en beslutning om at nye løsninger skulle bli utprøvd så snart som mulig. Den sjømilitære konferansen på Orknøyene i månedsskiftet mars–april 1917 førte til iverksettelsen av de skandinaviske konvoiene på permanent basis. Det faktum at hvert fjerde fartøy hadde gått tapt, gjorde at sjefen for Royal Navy, admiral John Rushworth Jellicoe, beordret konvoier som en prøveordning. Ordningen skulle snart bli permanent. Fra 11. til 15. april senket «U 30» åtte norske skip, og ett norsk skip var blitt senket kort tid tidligere. Disse uhyggelige tapene bekreftet at det var nødvendig med tiltakene som var blitt besluttet. Før konvoiene begynte å seile for alvor, var våren 1917 den verste perioden for den norske handelsflåten under første verdenskrig. Norge mistet i dette halvåret om lag 300 skip og 439 sjøfolk.

Konvoitrafikken mellom Norge og de britiske øyene ble igangsatt våren 1917 og fikk betegnelsen «de skandinaviske konvoiene». Lerwick var normalt utgangspunktet for konvoiene i det første halvåret. Den britiske eskorten var i de første månedene som regel begrenset til to destroyere og fire til seks væpnede trålere som fulgte konvoien til og fra den norske sjøgrensen. 22. april 1917 ankom den første programmerte konvoien fra Lerwick norskekysten. Den besto av seks handelsskip og to jagere som eskorte. Deretter ankom og avgikk konvoiene med tre til fem dagers mellomrom fram til krigens slutt. Utvær, Gåsvær, Sognefjorden, Marsteinen og Holmengrå var posisjonene der konvoiene kom inn, og der eskorten tok med seg en ny samling handelsskip tilbake til Lerwick og Edinburgh-området.

Tapsprosenten viste hvor vellykket konvoiene og den begrensede eskorteinnsatsen var. I løpet av mai seilte 25 konvoier med i alt 1871 skip. Bare fem skip gikk tapt, noe som tilsvarer et tap på 0,3 prosent. De skandinaviske konvoiene omfattet i alt 7653 skip gjennom resten av krigen, og 55 skip gikk tapt. Det vil si en tapsrate på 0,72 prosent.

De nordiske landene – og Norge spesielt – hadde nokså lav selvforsyningsgrad og var derfor avhengige av de skandinaviske konvoiene for å overleve. Britenes beslutning om å eskortere de skandinaviske konvoiene kan begrunnes ut fra landets egeninteresse og kanskje ut fra en følelse av plikt til å hjelpe nøytrale land. Det er flere forklaringer på hvorfor de skandinaviske konvoiene var så viktige for Ententen. For det første var det viktig å opprettholde blokaden av Tyskland for å hindre at landet fikk handels- og forsyningsfordeler. For det andre var de nøytrale landenes handelsflåter av så stor betydning for Ententens handel at de store norske og svenske skipstapene ga grunn til bekymring. For det tredje var det i situasjonen behov for å gi noe tilbake til de nøytrale. Det hersket samtidig en viss uro for at Sverige og Norge ville slutte å seile på Storbritannia. For det fjerde hadde Storbritannia behov for ressurser fra Skandinavia. Disse omfattet malm, tømmer, nitrater og landbruksprodukter. Gjennom konvoitrafikken ble Norge støttet. Dette var viktig for begge parter fordi Norge var den nøytrale staten som bidro mest med sin handelsflåte, og det landet som led de største tapene.

I oktober og desember 1917 fant det sted to alvorlige tyske overflateangrep på konvoiene til Storbritannia. Ni handelsskip, fire trålere og tre britiske destroyere gikk ned. De britiske omprioriteringene for å sikre de skandinaviske konvoiene skjedde raskt. Som følge av trusselen fra tyske overflatefartøyer begynte derfor de store konvoiene før jul i 1917 å seile med særdeles sterk eskorte. 20. desember kom østgående konvoi på 30 handelsskip til Fedje med en eskorte på ti kryssere, åtte jagere og elleve hvalbåter. Eskorten tok med seg 37 handelsskip tilbake.

10. desember 1917 besluttet britene å seile fra Methil i Firth of Forth i stedet for Lerwick. Årsaken var at konvoiene da fikk kortere seilas og lettere tilgang på eskorte fra de mer nærliggende marinebasene og operasjonsområdene. Konvoiene ble styrt av britene, selv om flertallet av fartøyene ofte var norske og svenske. Det måtte et utstrakt samarbeid til for å få samlet konvoiene i riktig posisjon og til riktig tid ved kysten, noe den norske marine bidro til. Dette var en viktig årsak til at det ble utviklet et samarbeid mellom Norge og Storbritannia. Den norske marinen etablerte videre et begrenset konvoisystem innenfor territorialgrensen, som brakte handelsskipene til og fra møteplassen for de skandinaviske konvoiene.

Konvoieringene på slutten av første verdenskrig viste seg meget effektive. Etter innføringen av konvoier kunne den norske handelsflåten fortsette å seile for Ententen, men med betydelig mindre tap i skip og sjøfolk. Konvoieringen mellom Norge og Storbritannia sikret forsyningslinjen til sjøs som Norge var helt avhengig av fram til krigen sluttet høsten 1918.

Minnehallen i Stavern ble reist i 1926 som nasjonalmonument til minne om sjøfolk som gikk tapt under første verdenskrig.

• første verdenskrig
• Norge under første verdenskrig
• krigsforlis med norske handelsskip