En ofte billedlig teori om verdens skapelse og utvikling, på mer primitive stadier gjerne med mytiske innslag. I religionene omfatter kosmogonien ofte en teogoni (av gr. 'gud'), dvs. en myte om gudenes opprinnelse, og en antropogoni (av gr. 'menneske'), dvs. en myte om menneskets tilblivelse eller skapelse. Felles for tidlige kosmogonier er at de forestiller seg verden skapt av færrest mulig antall elementer, oftest bare ett, f.eks. vann, jord, luft, elveslam osv. De fleste slike teorier antar at verden har en begynnelse i tid. Forestillingen om skapelse fra intet var ukjent i antikken. Ideen om et urstoff som alle tings opphav finnes alt hos Thales (ca. 585 f.Kr.) med vannteorien. Hos den litt senere Anaximandros kalles urstoffet apeiron, som kanskje kan tolkes som det udifferensierte eller det ubegrensede; det synes også som om han har hatt forestillinger om varme, kulde og virvelbevegelse som årsaksprinsipper. Hos Anaximenes (ca. 500 f.Kr.) er urstoffet luft, og de virksomme prinsipper er fortetning og fortynning. For Heraklit (ca. 500 f.Kr.) er ilden urstoffet, og urkreftene er kjærlighet og hat (eller tiltrekning og frastøting). Hos Anaxagoras (ca. 460 f.Kr.) er virvelteorien viktig, og med Demokrit (ca. 420 f.Kr.) får vi en atomistisk-mekanisk kosmogoni hvor grunnelementene er de udelelige atomer og deres bevegelser i det tomme rom. Hos senere greske filosofer får kosmogonien religiøse og moralske innslag. Jødisk-arabisk kosmogoni er mindre naturfilosofisk og sterkere preget av religiøse forestillinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.