Koronahull er mørke, noe kjøligere områder i den ellers 1–2 million grader varme solkoronaen.

All bevegelse i den ioniserte gassen i Solens korona styres av magnetiske felter. Disse feltene består av både lukkede bueformede strukturer og av feltlinjer som åpent strekker seg ut i det interplanetariske rommet og muliggjør partikkelstrømmer ut fra Solen.

Koronahullene sammenfaller med områder hvor magnetfeltet er åpent rettet utover og er kilde til en solvind som er betydelig sterkere og dobbelt som hurtig som fra den øvrige korona. Massestrømmer fra koronahull er jevnt over mindre voldsomme enn de som skapes av flareutbrudd i aktive områder på soloaverflaten, såkalte Coronal Mass Ejections (CMEs), men de er likevel opphav til betydelige geofysiske forstyrrelser.

Når solvind fra koronahull, med hastigheter omkring 800 km/s, treffer de magnetiske feltene som omgir og beskytter Jorden, blir disse utsatt for dynamisk og magnetisk trykk som umiddelbart fører til kraftige elektriske strømmer (Birkelandstrømmer) og til geomagnetiske forstyrrelser.

I årene rundt maksimum solaktivitet forekommer koronahull overveiende i Solens polområder. I periodene med liten aktivitet oppstår koronahull ved lavere bredder, det vil si nærmere Solens ekvator, som gir større muligheter for at solvinden kan treffe Jorden og skape geomagnetiske forstyrrelser.

Koronahull kan vare gjennom flere solrotasjoner og romværutbruddene vil derfor kunne gjenta seg med 27 dagers mellomrom.

Kraftig solvind fra koronahull fører også til stor nordlysaktivitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.