Korditt er et to-komponents drivmiddel for håndvåpen; inneholder cellulosenitrat (skytebomull) og nitroglyserin, gjerne med ca. 5 prosent vaselin som stabilisator.

Den originale korditten (Cordite Mark I) ble fra 1890 framstilt til bruk i artilleriammunisjon. Den inneholdt nesten 60 prosent nitroglyserin, og førte på grunn av den høye eksplosjonstemperaturen til betydelig slitasje på løp og kammer. Korditten hadde imidlertid den store fordel at den var langt mer røyksvak enn tradisjonelt krutt. Korditt løses i aceton. Til bruk i .303 British ble korditt ekstrudert til spaghetti-liknende staver som fylte hylsa.

Korditt ble patentert av de britiske kjemikerne James Dewar og Frederick Augustus Abel i 1889. Alfred Nobel hadde to år tidligere oppfunnet en liknende type nitro-basert røyksvak drivladning. Han saksøkte Dewar og Abel for brudd på patentreglene, men tapte saken.

Det ble senere utviklet forbedrede varianter med et lavere innhold av nitroglyserin, og under andre verdenskrig ble nitroglyserin erstattet av andre nitratforbindelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.