Arabisk- og islamstudier hadde fra 1600-tallet etablert seg som et fagfelt i europeisk akademia, og interessen var økende i et bredere publikum. Også i Norge fantes det koranoversettelser til blant annet fransk og nederlandsk i flere private boksamlinger på 1700- og 1800-tallet, og Oslo Katedralskole har en utgave av den arabiske teksten trykket av Abraham Hinkelmann i 1694.
En av de mest innflytelsesrike europeiske oversettelsene til latin var Ludovico Marraccis utgave med arabisk paralleltekst, som ble utgitt i 1698. Marracci hadde et polemisk formål med sin oversettelse, men han brukte en rekke klassiske korankommentarer i sitt arbeid og formidlet ofte deres tolkninger. Flere senere oversettere konfererte nøye med Marraccis utgave, deriblant George Sale, som utga en engelsk oversettelse, The Alcoran of Mohammed (1736) som fikk stor utbredelse over hele Europa. Også den første skandinaven som utga en fullstendig koranoversettelse, Fredrik Crusenstolpe, brukte Marraccis utgave for sin svenske utgivelse fra 1843.
I tidligmoderne tid kunne oversettelsesprosjekter også inngå i moderniserings- og reformprogrammer, som hos Shāh Walī Allāh Dihlawī (død 1762). Han fremmet nettopp koranoversettelse som et ledd i en fornyelse av religionen gjennom et nytt blikk på åpenbaringen og gjennom å gjøre den tilgjengelig for flere, og han sørget selv for en slik fornyende tolkning i sin oversettelse til persisk (1737), som senere ble publisert i trykket form (1866). En rekke oversettelser med lignende program fulgte, til urdu (1829), deretter til tyrkisk (1843), panjabi (1870), tamil (1884) og andre av regionens språk.
Etter 1900 har antallet koranoversettelser vokst kraftig. Utover århundret fikk de fleste av verdens skriftspråk sin oversettelse, og ofte finnes det flere oversettelser til samme språk. Oversettelser kom til på en rekke asiatiske språk, som malayisk, kinesisk, japansk og indiske språk, og den første oversettelsen til det afrikanske språket yoruba kom i 1906. Noen oversettelser falt sammen med opprettelser av nasjonalstater. I 1920-årene falt det osmanske riket, og det nye Tyrkias president, Kemal Atatürk, oppmuntret sterkt til bruken av tyrkiske oversettelser.
En av de første engelskspråklige oversettelsene utført av en muslim ble utgitt av Mirzā Abū Faḍl i Allahabad i 1911. Den arabiske teksten er her omstrukturert og ordnet forsøksvis kronologisk i henhold til kronologien europeiske forskere som Theodor Nöeldeke hadde utarbeidet, for en stor del på grunnlag av klassisk islamsk koranvitenskap. John Meadows Rodwell hadde allerede i sin engelske oversettelse fra 1861 tatt et lignende omstrukturerende grep, men uten den samme historiske forankringen. Både Rodwells og Sales (1736) oversettelser lå til grunn for koransitatene i Bahá’u’lláhs sentrale verk Kitáb-i-Íqán, i Shogi Effendis oversettelse av dette viktige verket innen religionen bahá’í.
På begynnelsen av 1900-tallet vokste ahmadiyya-bevegelsen frem, som så koranoversettelse som et sentralt ledd i både sin indre og ytre misjon. Muhammad Alis oversettelse fra 1917 var forankret i bevegelsens teologi og institusjonelle apparat. Det er særlig notene som bærer preg av ahmadiyya-bevegelsens fortolkning av Koranens budskap. Denne oversettelsen har, på tross av at ahmadiyya-bevegelsen er omstridt både blant sunni- og shiamuslimer, påvirket mange senere oversettelser både i og utenfor bevegelsen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.