Koranen på norsk
Den første fullstendige oversettelsen av Koranen til norsk ble publisert av Einar Berg i 1980.
Koranen på norsk
Av /Samfoto/NTB.

Koranen er oversatt til de fleste av verdens skriftspråk, og på enkelte språk utgis nye oversettelser omtrent årlig. Den første fullstendige oversettelsen til norsk ble publisert av Einar Berg i 1980. Det finnes (2022) fire fullstendige, publiserte koranoversettelser på norsk, samt flere oversettelser i utdrag eller under arbeid. Det er særlig Bergs oversettelse som er i bruk i for eksempel skolebøker og faglitteratur.

I islamsk tradisjon regnes den arabiske teksten som åpenbaringstekst, og det er i all hovedsak den som brukes i bønn. Mange ikke-arabiskspråklige muslimer leser også oversettelser for å få innsikt i tekstens budskap.

Formålet med koranoversettelse har gjerne vært å formidle Koranens budskap til ikke-arabiskkyndige (tilgjengeliggjøring) eller for språklige undersøkelser (filologi). Mange har også brukt oversettelse for å enten forsvare eller angripe tekstens budskap og status (polemikk). I tillegg til privat bruk finner vi i norsk sammenheng utdrag fra koranoversettelser i skolebøker og avisdebatter, i forskning og skjønnlitteratur, i kulturlivet og i muslimsk trosopplæring.

Oversettelse

Koranoversettelse vil si å overføre meningsinnholdet i Koranen fra arabisk til et annet språk. Dette skiller seg fra kommentarlitteratur (tafsir), som forklarer og utlegger teksten. Oversettelse er også forskjellig fra parafrase, som er en forklarende omformulering på det samme språket. En oversettelse er ikke vesentlig lengre enn originalteksten, men den kan være omgitt av fotnoter eller andre former for paratekst.

Felles for de aller fleste koranoversettelser er at de er det man kan kalle dokumentariske. Det vil si at oversettelsen ikke utgis for å være en selvstendig og uavhengig tekst, men den knyttes eksplisitt til den arabiske Koranen. Gjennom tittel, forord, noter og annen omkringliggende tekst, diskuterer oversetter eller utgiver forholdet mellom kildeteksten og målteksten.

Form

I en interlineær utgave gjengis kildeteksten med oversettelsen satt opp mellom linjene. Den følger kildeteksten nøye, ord for ord eller setning for setning. Dermed får disse oversettelsene gjerne preg av å være ordforklaringer like mye som løpende oversettelser. Det blir enkelt å holde oversettelsen mot originalteksten, og interlineære utgaver brukes derfor ofte i pedagogiske sammenhenger. Denne formen finnes både i noen av de tidligste håndskriftene og i moderne trykte eller elektronisk tilgjengelige oversettelser. I språk som skrives fra venstre mot høyre, som norsk, kan ikke de oversatte setningene følge de arabiske setningene, som skrives fra høyre mot venstre, og dermed får oversettelsen mer preg av å være en samling ordforklaringer.

I en løpende form er oversettelsen satt opp som en selvstendig tekst med hele setninger. Slike utgaver kan også være tospråklige, og da er gjerne originalteksten plassert i en spalte eller på en side, og oversettelsen motsvarende.

Metode

Et overordnet oversettelsesvalg står mellom å legge seg så tett opp til originalteksten som mulig, eller å oversette noe friere og slik frembringe en oppnå en mer tolkende, oftest mer idiomatisk oversettelse. Til dette relaterer det seg en mengde språklige valg. Oversetteren kan legge vekt på at hvert leksem i kildeteksten skal gjengis med ett leksem gjennomgående i målteksten, eller oversette det enkelte ordet i lys av den omkringliggende konteksten. Noen arabiske ord kan gjengis med lånord i målspråket, men disse lånordene får ofte en mer spesifikk betydning enn den mangefasetterte betydningen i koranarabisk. For eksempel har ordet hijab flere ulike konkrete og overførte betydninger i Koranen. Nært knyttet til dette er også spørsmålet om egennavn skal beholdes i sin arabiske form eller gjengis med innarbeidede former i målspråket, for eksempel Ibrāhīm og Maryam eller Abraham og Maria, Allāh eller Gud.

Foruten ulike ordforråd har hvert språk også sine syntaktiske normer og konvensjoner. For eksempel markeres overganger mellom setninger i koranarabisk med konjunksjoner og andre partikler, men disse erstattes i oversettelser til norsk og mange andre språk med tegnsetting. Et typisk oversettervalg er også om man vil forsøke å gjenskape kildetekstens klang og stil, eller velge en av målspråkets stiltyper.

Noen oversettelser er direkte fra arabisk, mens andre er indirekte, det vil si via et tredje språk. Både direkte og indirekte oversettelser tar imidlertid utgangspunkt i ulike kilder utover selve koranteksten. Det kan dreie seg om leksikografiske verk, klassiske eller moderne korankommentarer, historisk eller akademisk litteratur eller tidligere oversettelser til ulike språk. Man kan derfor si at det er en glidende overgang mellom direkte og indirekte oversettelser, og i de aller fleste tilfeller står oversettelser i en diskursiv og intertekstuell sammenheng.

Funksjon og status

Oversettelser leses gjerne av dem som ikke behersker arabisk, inkludert et overveiende flertall av verdens muslimer. Enkelte engelskspråklige oversettelser har blitt populære langt utover de primært engelskspråklige områdene, men oversettelser finnes nå også til de fleste av verdens skriftspråk. Det finnes også tradisjoner for å oversette Koranen muntlig. Blant muslimer er det i hovedsak den arabiske koranteksten som resiteres i bønn og anvendes i teksttolkningen. Det foregår stadig en diskusjon om hvilken status oversettelser generelt bør ha, og ikke minst hvilke oversettelser som regnes som de beste.

Koranoversettelser har historisk vært lite brukt i ritualer eller som grunnlag for teologisk utlegning og normativ refleksjon. Det har sammenheng med oversettelsens status. I islamsk tradisjon blir koranteksten betraktet som en åpenbaring bare i sin arabiske form, med henvisning til for eksempel sure 12:2, 41:3 og 43:3. En mindretallsposisjon innen den klassiske hanafiskolen tillot at den oversatte teksten ble lest i bønne-ritualene stedet for den arabiske, men dette ble ikke oppfattet som en oppfordring til å gi oversettelsen lik status som den arabiske Koranen. I henhold til det tradisjonelle synet regnes oversettelse som en spesifikk form for tolkning, og dermed som del av kommentarlitteraturen. I noen oversettelser ligger hele teksttolkningen i den løpende teksten, men i andre finner vi forklarende parenteser eller noter.

Historiske oversettelser

Koranen skal i henhold til overleveringer ha blitt oversatt muntlig til andre språk allerede i profeten Muhammads levetid, og hans persiske følgesvenn Salman (Salmān al-Fārisī, død cirka 656) skal ha oversatt noen passasjer til persisk. Oversettelser til gresk, persisk og latin finnes dokumentert i håndskrifter fra henholdsvis 800-tallet 900-tallet og 1100-tallet.

Blant de tidligste bevarte oversettelsene av Koranen til persisk finner vi i en oversettelse av al-Ṭabarīs korankommentar Jāmiʿ al-bayān ʿan taʾwīl āy al-Qurʾān. Teksten har interlineær form og fremstår ikke som en sammenhengende tekst.

Shāfūr Isfarāʾinī (død 1079) oversatte hele koranteksten til persisk. Han fremholdt at en forklarende oversettelse var nødvendig for det store muslimske publikummet som ikke forsto arabisk, men han mente at tidligere oversettelser var mangelfulle. I henhold til Isfarāʾin fantes det altså allerede på 1000-tallet en tradisjon for koranoversettelse, og gjennom å skrive seg inn i denne tradisjonen ga han også legitimitet til sitt eget prosjekt.

I de påfølgende århundrene fulgte en rekke oversettelser, først og fremst til persisk og tyrkisk. Selv om arabisk forble det viktigste lærde språket, var særlig persisk et viktig kultur- og litteraturspråk i Midtøsten og India. Oversettelsene var ment som forklaringer for ikke-arabisktalende. De var som regel interlineære og ble ofte brukt som pedagogiske hjelpemidler for de som studerte den arabiske koranteksten. Interlineære oversettelser bekreftet hierarkiet mellom kildeteksten og målteksten, og gjorde det enkelt å sammenligne dem.

Europeiske oversettelser

De første store oversettelsesprosjektene i det vestlige Europa ble satt i gang i kjølvannet av religiøse og politiske spenninger og stridigheter. Det finnes fragmenter av en anonym gresk oversettelse: Abjuratio i Niketas Byzantinos (død andre halvdel 900-tallet) polemiske skrift Refutatio.

Med korstogene fra 1100-tallet oppsto det fornyet konflikt og kontakt, som blant annet førte til flere større oversettelsesprosjekter. Det lærde språket var i denne perioden latin, og en håndfull oversettelser til latin fikk stor innflytelse i Koranens oversettelseshistorie i Europa.

Abbeden i Cluny-klosteret, Petrus Venerabilis (død 1156) mente det var avgjørende å tilgjengeliggjøre Koranen og andre skrifter som kunne forklare islam. Han ga i oppdrag til Robert fra Ketton (død 1160) å oversette Koranen, og sørget for å samle den, sammen med tekster om profeten Muhammad, arabernes historie og islamsk teologi, til det som har blitt kjent som Toledo-samlingen. Oversettelsen Saraseneres lov (Lex Saracenorum seu Alchoran) ble senere kritisert for å være omtrentlig og med en klart polemisk slagside mot teksten.

Ikke desto mindre fikk Roberts oversettelse stor innflytelse, særlig fordi den i 1543 kom i en trykt utgave sammen med blant annet Martin Luthers polemikk mot «tyrkerne», som i den perioden var en vanlig betegnelse for muslimer. Utgivelsen viser hvordan oversettelser og utgivelser tidvis også knyttet seg til indre spenninger i det kristne Europa, og med sin advarsel mot islam gikk Luther først og fremst ut mot pavekirken. Denne trykte utgaven lå i sin tur til grunn for en italiensk oversettelse (Andrea Arrivabene, 1547), som igjen inspirerte Salomon Schweigger tyske oversettelse (1616) og deretter en anonym nederlandsk utgivelse (1641).

En annen koranoversettelse til latin, utført av Mark fra Toledo på 1200-tallet, som ble betraktet som mer etterrettelig, fikk også en viss utbredelse gjennom slike videre gjenoversettelser. Den første franske oversettelsen, av André Du Ryer (1647) var en indirekte oversettelse av Mark. Den franske ble i sin tur oversatt til engelsk (Alexander Ross, 1649), som deretter ble nyoversatt i Amerika (Isaiah Thomas, 1806).

Fra 700-tallet fikk araberne fotfeste i Andalucía al-Andalus, og fra 900-tallet var både arabisk og lokale romanske språk i bruk over store deler av den iberiske halvøya. I 1456 eller 1457 ferdigstilte Juan fra Segovia en trespråklig utgave på arabisk, kastiljansk og latin, i samarbeid med den muslimske lærde Içe de Gebir (død andre halvdel 1400-tallet). Içe skrev om sin motivasjon for å skrive og oversette på lokale språk for et muslimsk publikum på grunn av de vanskelige forholdene de levde under som mudéjar.

Tidlig-moderne oversettelser

Arabisk- og islamstudier hadde fra 1600-tallet etablert seg som et fagfelt i europeisk akademia, og interessen var økende i et bredere publikum. Også i Norge fantes det koranoversettelser til blant annet fransk og nederlandsk i flere private boksamlinger på 1700- og 1800-tallet, og Oslo Katedralskole har en utgave av den arabiske teksten trykket av Abraham Hinkelmann i 1694.

En av de mest innflytelsesrike europeiske oversettelsene til latin var Ludovico Marraccis utgave med arabisk paralleltekst, som ble utgitt i 1698. Marracci hadde et polemisk formål med sin oversettelse, men han brukte en rekke klassiske korankommentarer i sitt arbeid og formidlet ofte deres tolkninger. Flere senere oversettere konfererte nøye med Marraccis utgave, deriblant George Sale, som utga en engelsk oversettelse, The Alcoran of Mohammed (1736) som fikk stor utbredelse over hele Europa. Også den første skandinaven som utga en fullstendig koranoversettelse, Fredrik Crusenstolpe, brukte Marraccis utgave for sin svenske utgivelse fra 1843.

I tidligmoderne tid kunne oversettelsesprosjekter også inngå i moderniserings- og reformprogrammer, som hos Shāh Walī Allāh Dihlawī (død 1762). Han fremmet nettopp koranoversettelse som et ledd i en fornyelse av religionen gjennom et nytt blikk på åpenbaringen og gjennom å gjøre den tilgjengelig for flere, og han sørget selv for en slik fornyende tolkning i sin oversettelse til persisk (1737), som senere ble publisert i trykket form (1866). En rekke oversettelser med lignende program fulgte, til urdu (1829), deretter til tyrkisk (1843), panjabi (1870), tamil (1884) og andre av regionens språk.

Etter 1900 har antallet koranoversettelser vokst kraftig. Utover århundret fikk de fleste av verdens skriftspråk sin oversettelse, og ofte finnes det flere oversettelser til samme språk. Oversettelser kom til på en rekke asiatiske språk, som malayisk, kinesisk, japansk og indiske språk, og den første oversettelsen til det afrikanske språket yoruba kom i 1906. Noen oversettelser falt sammen med opprettelser av nasjonalstater. I 1920-årene falt det osmanske riket, og det nye Tyrkias president, Kemal Atatürk, oppmuntret sterkt til bruken av tyrkiske oversettelser.

En av de første engelskspråklige oversettelsene utført av en muslim ble utgitt av Mirzā Abū Faḍl i Allahabad i 1911. Den arabiske teksten er her omstrukturert og ordnet forsøksvis kronologisk i henhold til kronologien europeiske forskere som Theodor Nöeldeke hadde utarbeidet, for en stor del på grunnlag av klassisk islamsk koranvitenskap. John Meadows Rodwell hadde allerede i sin engelske oversettelse fra 1861 tatt et lignende omstrukturerende grep, men uten den samme historiske forankringen. Både Rodwells og Sales (1736) oversettelser lå til grunn for koransitatene i Bahá’u’lláhs sentrale verk Kitáb-i-Íqán, i Shogi Effendis oversettelse av dette viktige verket innen religionen bahá’í.

På begynnelsen av 1900-tallet vokste ahmadiyya-bevegelsen frem, som så koranoversettelse som et sentralt ledd i både sin indre og ytre misjon. Muhammad Alis oversettelse fra 1917 var forankret i bevegelsens teologi og institusjonelle apparat. Det er særlig notene som bærer preg av ahmadiyya-bevegelsens fortolkning av Koranens budskap. Denne oversettelsen har, på tross av at ahmadiyya-bevegelsen er omstridt både blant sunni- og shiamuslimer, påvirket mange senere oversettelser både i og utenfor bevegelsen.

Oversettelser til engelsk

På engelsk utgis det årlig minst en ny koranoversettelse. Et knippe engelske oversettelser fra det 20. og 21. århundret viser noen ulike innfallsvinkler til koranoversettelse i nyere tid.

Richard Bell (1937–1939) foretok i sin utgivelse en radikal omorganisering i henhold til sine teorier om tekstens historiske tilblivelse. Muhammad Marmaduke Pickthall var den første kjente engelske morsmålsbruker og muslim til å gi ut en koranoversettelse (1930). Abdullah Yusuf Alis oversettelse (1934–1937), med et omfattende noteverk med forklaringer og oversetterens egne betraktninger, fikk stor utbredelse og er utgitt i flere reviderte utgaver.

Arthur J. Arberry utga en oversettelse som satte opp teksten i tilnærmet verseform og som ofte er ansett for å være velformet og har vært mye brukt i akademiske kretser (1955).Muhammad Asads oversettelse fra 1980 refererer i utstrakt grad til klassisk koraneksegese i notene. Abdalhaqq og Aisha Bewleys oversettelse fra 1999 er en av få oversettelser som følger Warsh’ lesetradisjon. I ʿAli Quli Qarʿis oversettelse fra 2004 er teksten satt opp med korte tekstenheter, nærmest interlineært, og her brukes kommentarverker fra både sunni og shia. I A.J. Droges oversettelse fra 2013 finnes intertekstuelle referanser til bibelske tekster i notene.

Skandinaviske oversettelser

Det finnes omtrent 20 fullstendige og et tilsvarende antall ufullstendige oversettelser publisert på svensk, dansk og norsk. Ingen annen arabiskspråklig tekst har blitt oversatt så mange ganger til noe skandinavisk språk. Alle oversettelsene er løpende tekster, iblant satt med arabisk paralleltekst, noen med forklarende parenteser eller med noteapparat. Det siste tiåret har flere av disse oversettelsene blitt tilgjengelig i elektronisk form, og noen nettutgaver er også utstyrt med søkemotorer.

Den første svenske koranoversettelsen ble utgitt av Fredrik Crusenstolpe i 1843, og senere på 1800-tallet kom en oversettelse til (Tornberg, 1874). Filologen K.W. Zetterstéens oversettelse fra 1917 (ny utgave 1997) ble svært utbredt. Senere har den tidligere diplomaten Muhammad Knut Bernströms oversettelse fra 1998 blitt mye brukt. Den hadde som formål å formulere tekstens budskap for samtidige svenske muslimer, og Bernström oversatte Asads noteverk.

Abdus Salam (Svend Åge) Madsen utga i 1967 den første fullstendige oversettelsen på dansk. Den er forankret i ahmadiyyabevegelsens teologi og har hatt særlig stor innflytelse på tilsvarende oversettelser til svensk (Sadiqa 1988) og norsk (Ahmad 1996). Filologen Ellen Wulff utga i 2006 en oversettelse som har fått stor anerkjennelse og utbredelse. I 2009 ga forfatteren Kåre Bluitgen ut en kommentert oversettelse som del av et større prosjekt som hadde vært en forløper for den såkalte karikaturstriden i Danmark. Senere er to senere oversettelser utgitt som er eksplisitt ment for danske muslimer (Simsek og Onay 2014 og Majid 2015). Majids oversettelse ble først utgitt som innleste lydfiler.

Flere oversettelser i utdrag finnes på både svensk og dansk. Det finnes også oversettelser på islandsk (Hálfdanarson 1993/2003) og finsk (Böre 1942, Aro 1957, Hämeen-Anttila 1995 og Minhaj-ul-Quran 2015).

Norske oversettelser

På norsk finnes det noen eksempler på trykte utdrag av Koranen i oversettelse i bøker og aviser på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Professor i religion Wilhelm Schencke og professor i semittiske språk Harris Birkeland hadde begge arbeidet med koranteksten, og en utgave i utvalg ble i 1952 utgitt på grunnlag av dette arbeidet.

Arabisklektoren Einar Berg (død 1995) utga i 1980 den første fullstendige koranoversettelsen på norsk. Bergs oversettelse er senere kommet i to utgaver (1989, 2000) og i lydbok (utdrag, 2001), og dette er den norske oversettelsen som er mest utbredt i skriftlig gjengivelse.

Etter 1980 har en rekke andre, komplette oversettelser blitt publisert. Ahmadiyyabevegelsen ga ut en oversettelse i 1996, og en annen transnasjonal bevegelse, Minhaj-ul-Quran, utga en oversettelse i 2013. En oversettelse er per 2022 under utgivelse av Islamic Cultural Centre, som publiserer fortløpende på sine nettsider så vel som i trykt form. I 2022 ga Tanja Iren Brynlund ut en oversettelse på eget forlag. Det har også kommet flere utgivelser av oversettelser i utvalg.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg